Unrestricted Warfare

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Unrestricted Warfare – uinnskrenket krigføring – er den engelske tittelen på en bok om militær strategi som ble skrevet i 1999 av to oberster i folkets frigjøringshær, Qiao Liang og Wang Xiangsui. Dens primære anliggende er hvordan en nasjon som Kina kan overvinne en teknologisk overlegen motstander (slik som USA) gjennom et spekter av virkemidler. Istedenfor å fokusere på direkte militær konfrontasjon undersøker denne boka isteden et spekter at andre midler. Slike midler inkluderer bruk av folkeretten (se lovføring) og et menasjeri av økonomiske midler for å sette motstanderen i en dårlig stilling og omgå behovet for direkte militær handling.

Den engelske oversettelsen av boka ble gjort tilgjengelig av CIAs Foreign Broadcast Information Service på internett det samme året. Etter sigende skal United States Naval Academy ha tilskrevet forfatterne for å anmode om tillatelse til å bruke boka som offisiell pensumlitteratur. Boka fikk lite omtale i Kina inntil 9/11 da uinnskrenket krigføring ble en realitet. Boka ble så utgitt i USA med undertittelen «Kinas mesterplan for ødeleggelse av Amerika» og et bilde av det brennende World Trade Center på forsiden. Det er antatt at disse tilføyelsene har vært misforståelser av teksten som ikke har vært tiltenkt av bokas forfattere.

USAs svakheter[rediger | rediger kilde]

Boka bemerker at USAs viktigste svakhet når det gjelder militære forhold er at landet vurderer revolusjon i militær forstand utelukkende i relasjon til teknologi. For USA utvikler militær doktrine seg fordi ny teknologi tillater nye virkemidler. I dette perspektiv vurderer USA ikke det mer fullstendige bildet av militær strategi, som inkluderer rettslige og økonomiske faktorer. Ettersom disse aspektene ikke tas i betraktning er USA sårbart for angrep av denne karakter.

Alternative angrepsmetoder[rediger | rediger kilde]

Boka anfører at reduseringen av ens motstander kan oppnås på en rekke andre måter enn direkte militær konfrontasjon. Boka bemerker at disse alternative metodene «har den samme og sogar større ødeleggende kraft enn militær krigføring, og de har allerede frambrakt alvorlige trusler som skiller seg fra fortidens og i mange retninger for…nasjonal sikkerhet.»

Lovføring[rediger | rediger kilde]

Lovføring eller politisk handling gjennom transnasjonale eller ikke-statlige organisasjoner, kan bevirke endringer i politiske doktriner som ellers hadde vært umulige. På grunn av den moderne verdens og aktivismens internasjonale karakter er det mye enklere for nasjonsstater å innvirke på andre nasjonsstaters politiske doktriner via stedfortredere. Et eksempel på dette ville være instruksen gitt til al-Qaeda-aktivister om å hevde seg torturert mens de har sittet i vestlig fangenskap. Ofte vil de bli sluppet fri på grunn av politisk press utøvd av aktivister.

Økonomisk krigføring[rediger | rediger kilde]

Takket være den globale økonomis sammenfiltrede karakter kan en nasjon påføre en annen nasjons økonomi store skader uten å benytte offensive virkemidler. Boka refererer George Soros’ rolle i den asiatiske finanskrisen i 1997. Soros som er en valutaspekulant, solgte en stor mengde aksjer i valutaer til flere øst-asiatiske nasjoner, noe som bidro til en stor devaluering. Liknende angrep kan tas av en nasjon av ideologiske årsaker.

Nettverkskrigføring[rediger | rediger kilde]

Ett av de bedre kjente alternativer i denne boka er forestillingen om angrep på nettverk. Nettverk er stadig viktigere ikke bare for datautveksling men også transport, finansinstitusjoner og kommunikasjon. Angrep som setter nettverk ut av spill kan lett føre til at store deler av det livet som er avhengig av dem for koordinering kneler. Ett eksempel på nettverkskrigføring ville være å stanse et nettverk som leverer elektrisitet. Dersom det er en betydelig svikt i elektrisitetsnettet forårsaket av et angrep vil massive strømutkoblinger kunne bli resultatet, noe som ville lamme industri, forsvar, helsevesen og alle andre samfunnsområder. Nettverkskrigføring er mest kjent fra dataspillet Tom Clancy's Splinter Cell fra 2002 der den georgiske president Kombayn Nikoladze bruker nettverkskrigføring til å angripe USA og sette landets infrastruktur ut av spill.

Terrorisme[rediger | rediger kilde]

Et annet kjent eksempel på uinnskrenket krigføring som doktrine er terrorisme. Terrorisme benyttes av en gruppe for å oppnå innfrielse av visse krav. Selv om disse kravene ikke blir innfridd kan et terrorangrep ha en voldsomt uproporsjonal virkning på nasjonens velferd. Man trenger bare ta en titt på den økonomiske krisen som etterfulgte terrorangrepene på USA eller de omfattende sikringstiltakene som ble instigert etter de samme angrepene. Terrorisme eroderer nasjonens trygghetsfølelse og velbefinnende selv om de direkte virkningene av angrepene bare omfatter en liten andel av befolkningen.

Forsvar mot uinnskrenket krigføring[rediger | rediger kilde]

Forfatterne bemerker at en gammeldags mentalitet som betrakter militær aksjon som den eneste offensive handling er mangelfull gitt det nye spekter av trusler. I stedet taler forfatterne for dannelsen av en «sammensatt styrke i alle aspekter relatert til nasjonale interesser. Videre, gitt denne typen sammensatt styrke, er det dessuten nødvendig å ha denne typen sammensatt styrke som kan bli det virkemidlet som kan benyttes til reelle operasjoner. Dette ville innebære en ‘stor krigførings’-metode som kombinerer alle de dimensjoner og metoder i de to vesentlige områdene av militære og ikke-militære affærer som muliggjør krigføring. Dette er det motsatte av formelen for krigføringsmetoder som har kommet til anvendelse i tidligere kriger.»

Implikasjoner[rediger | rediger kilde]

Som forfatterne uttrykker det fører den nye spennvidden av muligheter kombinert med de økende kostnadene (både politisk og finansielt) ved å føre tradisjonell krigføring til den voksende dominansen av de nye alternativene til tradisjonell militær handling. En stat som ikke tar disse advarslene på alvor er alvorlig truet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]