Tynset (roman)

Jernbanestasjonen på Tynset

Tynset er et prosaverk av den tyske forfatteren Wolfgang Hildesheimer. Originalutgaven kom i 1965, den norske oversettelsen ble publisert året etter.

Beskrivelse og mottakelse

Verket blir oftest omtalt som en roman, men Hildesheimer selv betegnet det - og boka Masante - som Monologe. Siden han var klar over at «monolog» ikke er en litterær sjanger, brukte han gjerne Nichtroman.

Boka, som fikk mye presseomtale, ble en bestselger i Tyskland i utgivelsesåret, og er oversatt til flere språk, av disse var den norske først ute. Tynset ble ikke like populær som novellesamlingen Lieblose Legenden (1952), men regnes sammen med Masante (1973) som Hildesheimers viktigste prosaverk. W.G. Sebald hevder at boka «… på langt nær har fått den oppmerksomhet og anerkjennelse bokens iboende kvaliteter gjør den fortjent til, …»

Hildesheimer mottok Literaturpreis der Stadt Bremen og Georg-Büchner-Preis for verket, begge i 1966. Året etter fikk Åse-Marie Nesse Bastianprisen for sin oversettelse til norsk.

Innhold

Åpningsetningene i Åse-Marie Nesses oversettelse er:

«Eg ligg i senga mi, i mi vinterseng. Det er sovetid, men når er det ikkje det?»

Teksten gjengir en søvnløs jeg-figurs tanker gjennom en våkenatt. Jeg-figuren påtreffes også i andre av Hildesheimers tekster og viser likhetstrekk med forfatteren selv. Boka har ikke mye ytre handling, det dreier seg mer om en assosiasjonsrik tankestrøm som formidler den søvnløses angst, minner og ønsker. Gjennomgående tema er frykt og resignasjon stilt overfor den absurde tilværelsen i etterkrigstidas Tyskland. Til tross for dette forsøker fortelleren å leve i landet der «dei avdaga og pensjonerte forbrytarane i krinsen av svigerborn og borneborn» fører sin etter alt å dømme uanfektede tilværelse, og ved å oppspore landsmennenes undertrykte følelse av medskyldighet og medviterskap, blir fortelleren til en «anonym forvalter av samvittigheten til sine skyldbetyngede samtidige.»

Verket er oppkalt etter tettstedet/kommunen i Nord-Østerdal med samme navn. Den søvnløse fortelleren griper en tilfeldig bok på nattbordet og åpner 1963-utgaven av NSBs rutebok. Klangen i stasjonsnavnene langs Rørosbanen fascinerer ham, spesielt Tynset, et sted han aldri har vært, men som han overveier å besøke fordi han fornemmer at området har trekk som motsvarer hans melankoli: Etter Tynset kommer

«Røros. Det har eg sett eit bilete av. Det ligg der som ein siste utpost på veg til verdsens ende, før vegen blir borte i eit ugjestmildt terreng, i strok som er så lite tilgjengelege at ein ventar i årevis med å gjere nokon framstøyt, og leiren blir til eit evig haustkvarter for granskarar som byrjar å bli gamle og har mist målet av syne, som har gløymt det og nå granskar vagt det geografiske opphavet til eit tungsinn – ein nordisk variant, for den sudlege er utgranska og utnytta for lenge sidan – eit tungsinn som ein har vore på jakt etter lenge utan å få tak på det, endå det ligg løynt i krokane i trehusa og i dei opptørka hagane bakom dei og voggar som ein vind over vegane, verken kald eller varm.»

Verk

• Wolfgang Hildesheimer: Tynset, roman, Oslo, Samlaget, 1966, 193 sider. Oversatt til norsk av Åse-Marie Nesse. onlineversjon

Litteratur

• Patricia Haas Stanley: Wolfgang Hildesheimers «Tynset». Anton Hain, Meisenheim 1978, ISBN 3-445-01848-0.
• Heinz Ludwig Arnold (red.): Wolfgang Hildesheimer (= Text + Kritik. hefte 89/90). Edition Text + Kritik, München 1986, ISBN 3-88377-220-8
• W.G. Sebald: essayet «Sorgens konstruksjoner. Günter Grass og Wolfgang Hildesheimer» i Campo Santo, s. 112–120 Gyldendal 2014, oversatt fra tysk av Geir Pollen. Original: Konstruktionen der Trauer. Zu Günter Grass „Tagebuch einer Schnecke“ und Wolfgang Hildesheimer „Tynset“. I Der Deutschunterricht. Årgang. 35, nr. 5, 1983, s. 32-46.