Tristanakkord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Tristanakkord er en firklang på tonene f-h-diss-giss som har fått sitt navn etter at Richard Wagner brukte den i operaen Tristan og Isolde. Akkorden opptrer første gang i operaens åpningsfrase, på første takslag i andre takt.

Wagner: Tristan und Isolde, 1. akt, taktene 1 til 3. Tristanakkorden markert med rødt.


    {
      \new PianoStaff <<
        \new Staff <<
            \new Voice \relative c'' {
                \clef treble \key a \minor \time 6/8
                \voiceOne \partial8 r8 R2. \once \override NoteHead.color = #red gis4.->(~ gis4 a8 ais8-> b4~ b8) r r
                }
            \new Voice \relative c' {
                \override DynamicLineSpanner.staff-padding = #4.5
                \once \override DynamicText.X-offset = #-5
                \voiceTwo \partial8 a\pp( f'4.~\< f4 e8 \once \override NoteHead.color = #red dis2.)(\> d!4.)~\p d8 r r
                }
            >>
        \new Staff <<
            \relative c {
                \clef bass \key a \minor \time 6/8
                \partial8 r8 R2. \once \override NoteHead.color = #red <f b>2.( <e gis>4.)~ <e gis>8 r r
                }
            >>
    >> }

En av flere ledemotiv-tolkninger er at de tre første taktene samlet utgjør Sehnsuchtsmotiv («lengselsmotivet») og at fraværet av en tradisjonell tonal oppløsning av akkorden tjener til å illustrere den uforløste lengselen som de elskende må utholde. Motivet kommer igjen i taktene 6, 10, 12 og flere ganger seinere i verket.

Akkorden kan mer generelt beskrives som toneintervallene forstørret kvart, forstørret sekst og forstørret none over en basstone. Akkordens harmoniske opasitet har gjort at den er fortolket ulikt funksjonsharmonisk og ikke har fått en allment akseptert forklaring. Denne tvetydigheten er typisk for Tristan-partiturets ekstremt kromatiske og tonalt ustadige harmonikk.

Wagners Tristanakkord fikk en stor innflytelse og en mengde komponister har sitert akkorden i sine verker, f.eks. Wagner selv i Die Meistersinger von Nürnberg, Edvard Grieg i Lyriske stykker I opus 12 (Nr. 5 Folkevise), Antonín Dvořák i Messe i D-dur op. 86 (Credo) og Aleksandr Skrjabin i første sats av Klaversonate nr. 4. Tristanakkorden inspirerte seinere komponister til å tøye det tonale idiomet til yttergrensene og med tida til helt å oppgi tonaliteten til fordel for tolvtoneteknikk og avantgardisme.

Beethoven: Klaversonate i Ess-dur op. 31 nr. 3, taktene 35–42.

Flere komponister før Wagner brukte akkorden i ulike former. Antonio Salieri brukte den flere ganger i sine operaer, f.eks i takt 24 i arien «Son queste le speranze» i operaen Axur, re d’Ormus, Joseph Haydn i Strykekvartett i C-dur op. 54 nr. 2, Ludwig van Beethoven bl.a. i Klaversonate nr. 18, Franz Schubert i lieden Dass sie hier gewesen D 775, Frédéric Chopin i Ballade nr. 1 g-moll op. 23 og Robert Schumann i Konsert for cello op. 129.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]