Trefningen ved Fjälkinge

Trefningen ved Fjälkinge
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato 23. januar 1710 Sted Fjälkinge øst for Kristianstad på Skåne Resultat Dansk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Uklart	General Christian Ditlow Reventlow
Styrker
Et korps på 3 kavaleriregimenter og 3 infanteribataljoner	Et kavalerikorps på 1 dragonregiment og 3 kavaleriregimenter
Tap
Uklart, 536 tatt til fange	Få døde og sårede

Trefningen ved Fjälkinge var det største sammenstøtet mellom danskene og svenskene mellom landgangen på Råå ved Helsingborg 12. november 1709, og det endelige oppgjøret, slaget ved Helsingborg, 10. mars 1710.

Bakgrunnen

Den 28. oktober 1709 erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige etter flere måneder med forhandlinger med August II av Polen og Peter den store om å gjenta alliansen som ble brutt i 1700. Motivasjonen for krigserklærningen var revansjelyst etter nederlagene på 1600–tallet og gjenerobring av de østdanske områdene Skåne, Halland og Blekinge. Frederik IV, som hadde erklært krigen, ville som sin far og farfar rette opp det han mente var urettmessig med fredsavtalen i 1660. Denne fastsatte de nåværende grensene og han hadde derfor ikke noe annet valg enn å dra fordel av Sveriges svakhet når anledningen bydde seg. Men det var også en atmosfære av endelighet over de militære forberedelsene, som etter krigserklærningen ble satt i gang i all hast, og et motto på latin ble tatt fram: aut nunc aut nunquam, eller Nå eller aldri.

Men tidspunktet for en invasjonskrig var ikke heldig: til tross for kongens aggresjon var staten langt fra forberedt på en slik bråmanøvrering mot krig. Den dansk-norske orlogsflåten hadde i årene etter 1700 blitt merket av vanskjøtsel og manglende økonomisk støtte, under sjøoffiserer mer opptatt av egne privilgerier enn på å passe på oppgavene sine.^{[trenger referanse]} Nøkkelen til seier lå ikke i hæren som Frederik IV hadde en overdrevet tro på i forveien, men i orlogsflåten som måtte etterforsyne invasjonshæren og sikret et strategisk overtak mot svenskene.^{[trenger referanse]} Danskene kunne likevel ikke vente, for tidspunktet for et angrep var ellers velvalgt: etter slaget ved Poltava var Sveriges militærmakt svekket, men ville i løpet av et år ha kommet seg og være i stand til å mobilisere et forsvar mot Danmark-Norge. Frederik IV hadde egenrådig gått til krig og kastet de militære ut i en rekke store vansker på veldig kort varsel.

De militære—på bakgrunn av erfaringer fra den skånske krig 1675–9—visste at en invasjon ville kunne konsolidere seg på de sørsvenske områdene uten stor motstand: det kritiske var å forsvare sine erobringer mot et svensk motangrep. Styrkene i Norge spilte en viktig rolle ved å angripe Sverige og trekke svenske styrker vekk fra invasjonen. Men kornmagasinene i nord var ikke tilstrekkelig for krig og forsyninger måtte sendes fra Danmark; både med mat og for å utruste den norske hæren. Et angrep fra Norge var ikke mulig utover å samle 10 000 mann. Invasjonshæren på Skåne ville da være den eneste fronten for svenskene å konsentrere seg mot.

Landgangen ved Råå

Den 12. november 1709 gikk den danske hæren på land med 14 000 soldater, fra 250 større og mindre fartøy, under en formidabel landstigningsoperasjon som ikke ble mindre imponerende av at den var forberedt på kort varsel og med få ressurser. General Magnus Stenbock, som overvar operasjonen, ble overrasket av hastigheten på overførselen fra Sjælland til Skåne, og kunne ikke på så kort varsel gjøre motstand med bare tre regimenter ved Helsingborg. Stenbock måtte trekke seg tilbake og sende sine gjenværende styrker inn i Malmö og Landskrona, der det var betydelige lagre med proviant.

Etter at Helsingborg hadde overgitt seg uten motstand kunne de danske styrkene ha rykket videre østover, men Reventlow, som var en erfaren offiser, ble hemmet av de andre offiserene. De mente det vil være bedre å forberede seg på det neste året ved å overvintre langs kysten mot Øresund, mellom Helsingborg i nord og Malmö i sør, der de kunne observere de svenske besittelsene. Dessuten ble invasjonen gjort i slikt hastverk at hæren ikke hadde rukket å få med seg tilstrekkelig med forsyninger, og de kunne bare i begrenset grad benytte kontribusjon av sivilbefolkningen for å ikke miste støtten fra skåningene. Men mangelen på hester var prekær, og 4 000 hester måtte konfiskeres. Gjennom vinteren og frem mot våren ble forsyningsmangelen så akutt at disse begrensningene ble opphevet, med det resultat at det allerede krigstrøtte folket tok avstand fra den danske hæren og den danske kongen.

Det var først etter nyttår Reventlow kunne gjøre noe, men da hadde mangel på forsyninger og forsterkninger—som uteble av økonomiske årsaker—samt det dårlige høstværet—som forhindret bistand fra Danmark—svekket den danske hæren. Han kunne ikke ta den viktige Landskrona uten forsyninger, og materiale til å bygge magasiner og forskanse leiren mot storm eller beleiring. Enda verre var det at det holstenske beleiringsartilleriet som var nødvendig mot Malmö ved feil ikke var blitt flyttet fra Holsten til Skåne. Hæren forvitret: nesten forlatt av den dansk-norske regjeringen og Frederik IV som viste manglende villighet til å støtte denne krigen han startet nesten ubetenkt.

Felttoget

Ved nyttår avanserte Reventlow mot Kristianstad med et ekspedisjonskorps på 2 500 ryttere og dragoner, 4 000 infanterister, 2 000 artillerister, samt ingeniører. Han ville etablere en sikringslinje langs Helgeå og Almaå, og videre over Finjasjön til Herrevadskloster, for å sperret forbindelsen mellom Skåne og resten av Sverige fra øst. Etter at sikringslinjen var på plass, ville han konsentrere seg om de to viktige byene Malmö og Landskrona.

På den svenske siden hadde man fryktet et dansk fremstøt inn i Blekinge mot flåtebasen i Karlskrona, og for å forpurre styrkeoppbyggingene i Småland omkring byen Växjö, men de var ikke kjent med tilstanden i den danske hæren. Stenbock rykket ut med en mindre styrke for å avverge dette, siden Kristianstad med sine proviantlagre var svært viktig å holde, men kunne kort etterpå konstatere at det danske korpset var for lite til å kunne true Karlskrona. Ettersom han ikke ville risikere sine egne underlegne styrker gav han ordre om å oppgi Kristianstad uten motstand og trekke tilbake de sprede styrkene til Blekinge.

Trefningen

Om morgen den 23. januar 1710 hadde det danske kavaleriet tatt seg over Helgeåen nord for Kristianstad—etter et kort, men hardt sammenstøt med en svensk tropp på Torsebro—og Reventlow kunne nå nærme seg Kristianstad på den østlige bredden av Helgeåen. Der fikk han vite at byen var forlatt og at garnisonen i et korps på tre kavaleriregimenter og tre infanteribataljoner på trolig flere tusener hadde trukket seg tilbake østover mot Sölvesborg. General Rodsten ble sendt med et regiment av dragoner for å finne og stoppe svenskene, slik at kavaleriet på tre regimenter på mellom 1 500 og 2 000 mann kunne komme til.

Rodsten kom fram til Nosaby, 10 km sørøst for Torsebro, der de fant den fiendtlige baktroppen. Etter de første sammenstøtene oppdaget den svenske lederen, Göran Gyllenstjerna, at de ble forfulgt av bare tre skvadroner på 200 mann, og bestemte seg derfor for å snu og møte motstanderne. Det svenske korpset dannet slagorden på et felt vest for Fjälkinge, i en linje av ryttere med en kolonne bak og en sikringsposisjon med infanterister. Rodsten ble overrasket over dette og stoppet forfølgelsen mens han sendte bud tilbake til Reventlow, som umiddelbart sendte alle kavaleristene under general Dewitz.

Etter at Dewitz hadde sluttet seg til Rodsten rykket danskene frem mot svenskene på to sider, og fanget inn de svenske rytterne som ble slått tilbake i forvirring. Infanteriet stod i sikringsposisjon og ble raskt etterlatt av rytterne, så de hadde ikke annet valg enn å overgi seg for å unngå en massakre: hele infanteribataljonen på 500 mann måtte legge ned sine våpen.

Det svenske rytteriet flyktet, med store danske styrker i helene, og led store tap helt til Reventlow stoppet de danske rytterne ved mørkets frambrudd. Han hadde tatt over 536 til fange og påført det svenske kavaleriet et så kraftig slag at de helt gikk i oppløsning under flukten til Småland og Karlskrona.

Etterspillet

Utdypende artikkel: Slaget ved Helsingborg

Stenbock ventet på forsterkninger i Småland mens Reventlow fortsatte mot Karlshamn. Byen falt 28. januar 1710, og byen ble brannskattet med 12 000 rigsdaler. Men på en øy utenfor Karlskrona havn hadde en svensk styrke, nylig ankommet fra Riga, forskanset seg med 200 soldater, inkludert 70 artillerister og flere skyts. Reventlow hadde nådd målet for felttoget, men kunne ikke avansere mot Karlskrona.

Dessuten var Stenbock med sin voksende hær en mulig ubehagelig overraskelse dersom Reventlow ikke kunne holde unna svenske angrep mens arbeidet med den planlagte sikringslinjen pågikk. Han trakk seg derfor tilbake til Kristianstad for å hente forsterkninger fra korpset på 8 500 mann i vestlige Skåne. Men 6. februar 1710 var Stenbock klar for å rykke frem mot Kristianstad etter å ha fått forsterkninger fra de norske grensetraktene. Opptrappingen til slaget ved Helsingborg startet.

Kilder

• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
• Lars Widding, Magnus Gerne og Åke Andersson, Svenska Äventyr 800-1710 1995 ISBN 91-552-2707-4
• Jørgen H. Barfod, Den danske flådes historie 1660-1720: Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0