Trautgruva
Trautgruva ligger i Nord-Odal, og er den største gruva som har vært i drift i kommunen. Den er 100 meter lang og 10–20 meter bred.
I perioden 1770 til 1830 ble det utvunnet jernmalm som ble fraktet til Odals Verk i Sør-Odal. For å få ut malmen i Trautgruva ble det først brukt fyrsetting og senere også bergkrutt. Ved fyrsetting ble setteved stilt opp mot veggen der det skulle brytes malm. Når setteveden brant ble fjellet varmt og sprakk, slik at malmen kunne brytes og heises opp av gruva.
Vannkunsten[rediger | rediger kilde]
Det som var spesielt med Trautgruva var det mekaniske lensesystemet – en såkalt vannkunst – som pumpet vann ut av gruva. Vannkunsten ble også kalt vasskonsta eller bare konsta på odøling.
Kunsten besto av et vannhjul, som var 8 meter i diameter, og et 800 meter langt stangfelt i tillegg til selve pumpeinnretningen.
I begynnelsen ble vann heist opp, men etterhvert ble tilsiget for stort. Det var da en måtte bygge den avanserte vannkunsten, for å lense gruva. Vannhjulet som drev pumpeverket måtte legges 800 meter fra gruva. Kraften fra hjulet ble overført denne lange veien til pumpene via et stangfelt. Stolpene i stangfeltet var støttet opp av steinfundamenter og hadde en bevegelig horisontal stokk oppå.
På hver side av disse var det sammenkoblede trestenger som var forbundet med vannhjulets veivaksel slik at trestangen på den ene siden gikk framover når den andre gikk bakover. Ved gruva ble stangfeltet vendt 90 grader ned i sjakten, der det drev en rekke stempelpumper som var laget av tre.
Stangfeltet er et av de lengste som er kjent i Norge.
Malmen ble fraktet med hest og slede på vinterstid til Odals Verk. Ruta gikk på isen over Råsen og Storsjøen, en tur på to døgn. En malmlast veide omtrent 600 kilogram.
I dag[rediger | rediger kilde]
Restene av anlegget er godt bevart og kan ses ved å følge skiltet tursti. Nord-Odal kommune har rester av anlegget og en modell av vannkunsten i sin lokalsamling.