Storsjøen (Odalen)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Storsjøen
Storsjøen ved Sand i Nord-Odal
LandNorge
FylkeInnlandet
KommuneSør-Odal, Nord-Odal
Areal 42,73 km²[1]
Høyde 129 moh.[1]
Dybde17 m (maks)[2]
m (snitt)[2]
Nedbørfelt 781,89 km²[2]
VassdragGlåma
TilløpKugga, Austvassåa, Trøa, Juråa, Fjellsåa, Sollauståa
UtløpOppstadåa
Posisjon
UTM-koord.32V 644735 6695780
Kart
Storsjøen
60°22′21″N 11°37′30″Ø

Storsjøen er en innsjø i Innlandet som tilhører Glommavassdraget. Sjøen er delt mellom kommunene Sør-Odal og Nord-Odal med omtrent hver sin halvpart. De fleste av innbyggerne i Nord-Odal bor i jordbruksområdene rundt Storsjøen. Innsjøen er Nord-Odals mest kjente landskapstrekk.

Storsjøen er forbundet med Glåma gjennom Oppstadåa. Normalt renner vannet fra Storsjøen til Glåma, men når det er flom i Glåma, snur strømmen og vann renner inn i Storsjøen. Store mengder silt og finsand følger med flomvannet og har bygd opp et 5 kilometer langt delta der Oppstadåa renner ut av innsjøen.[3]

Innsjøen er et reisemål for tyske campingturister.[trenger referanse]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Berggrunnen nord for Storsjøen domineres av Odalsgranitten som ble dannet i prekambriumtiden og tilhører det transskandinaviske intrusivbeltet (TIB).[4]

Båtliv[rediger | rediger kilde]

Før vegnettet rundt Storsjøen ble utbygd, var Storsjøen en viktig ferdselsveg mellom Nord-Odal og Skarnes. I begynnelsen av forrige århundre var det to båter som fraktet personer og varer: «Odølingen» og MS «Storsjø».

Det er mulig å dra med fritidsbåt fra Storsjøen til Glåma og videre opp til Kongsvinger kraftverk og ned til Funnefoss kraftverk. Dersom det var sluser i demningen ved Funnefoss kunne båtene dra uhindret gjennom Svanfoss sluser til Mjøsa og Lillehammer. Med sluser ved Bingsfoss og Rånåsfoss ville båtene kunne dra til Øyeren og Trøgstad.

Det er om lag 500 fritidsbåter på de 4 bryggene som båtforeningene Sand Båtfoening, Mo Båtforening, Austvatn Båtforening og Sør-Odal Båtforening har. I tillegg anslagsvis 100 mindre private bryggeanlegg.

Storsjøen er en grunn sjø, tildels kun 2-3 meter i dybde. Dette gjør at de store fritidsbåtene uteblir.

Øyer[rediger | rediger kilde]

Svennebyholmen, ei øy i Storsjøen i Odalen.

Det er en rekke øyer, holmer og skjær i Storsjøen:

  • Øyen (ca. 2 523 114 m²) er Storsjøens største øy og er bebodd.
  • Engene (ca. 741 692 m²) er ei langstrakt øy med et rikt dyre- og planteliv, flere hytter og mye båtliv om sommeren.
  • Rovøya (81 112 m²)
  • Engelholmen (37 216 m²)
  • Ramsholmen (27 803 m²)
  • Jordfetta (22 400 m²) er ei øy i Songnessjøen som tidligere ble brukt som slåtteng til gardsbruket Nordstunn på Vestby i Oppstad. 4. september 1909 ble den solgt fra garden.
  • Svartholmen (20 147 m²)
  • Ørderholmen (11 276 m²)
  • Svennebyholmen (6 381 m²)
  • Vesle Svarten (4 564 m²) er ei lita øy som inneholder ei koie som er åpen for alle. Noen dugnadsvillige fritidsbåteiere har pussa opp koia. Øya har også flytebrygge.
  • Kjellingholmen (4 195 m²)
  • Viksholmen (3 985 m²)
  • Grøntua i Sør-Odal (3 181 m²)
  • Grøntua i Nord-Odal (2 995 m²)
  • Furuholmen (2 187 m²)
  • Kristiansholmen (1 271 m²)
  • Bratten (1 226 m²)
  • Frierholmen (617 m²) er en liten holme som fikk fastmerke i 1972.
  • Fleskholmen (481 m²)
  • Lomskjæret (40 m²)

Fiske[rediger | rediger kilde]

Følgende fiskearter finnes i Storsjøen:[trenger referanse]

Storsjøen er kjent for Gjeddefestivalen på Storsjøen[5], som avholdes i juni hvert år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Innsjødatabase. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 6. april 2014
  2. ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Innsjødatabase – Dybdekart. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 6. april 2014
  3. ^ «Oppstadåas utløp i Storsjøen». Elvedeltadatabasen. Direktoratet for naturforvaltning. Besøkt 12. oktober 2011. 
  4. ^ Ø. Nordgulen og A. Andresen: De eldste bergarter dannes; 4600-850 millioner år. I I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  5. ^ Gjeddefestivalen Arkivert 10. mars 2016 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]