Trøstekvinner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Trøstekvinner mens de blir utspurt av amerikanske tropper i august 1944

Trøstekvinner (japansk: 慰安婦, ianfu) er begrepet som blir brukt om kvinner som den keiserlige japanske hæren tvang til å arbeide som sexslaver i arméens egne bordeller, kalt eufemistisk for «trøstestasjoner», under andre verdenskrig. Man tror at opptil 200 000 kvinner ble tvunget til å være trøstekvinner, hvorav flertallet var etniske koreanere.[1]

En kinesisk jente fra en «trøstestasjon» i Burma blir utspurt av en britisk offiser mot slutten av krigen.

Noen kvinner svarte på stillingsannonser for hjelp i «trøstestasjoner» uten å vite hva arbeidet innebar, andre ble lurt dit, mens noen ble rett og slett bortført.[2]

Rykter angående trøstekvinnene begynte å gå i 1990 i Sør-Korea, men den japanske regjeringen nektet for at de hadde rekruttert dem. I 1991 stod en av trøstekvinnene frem offentlig for første gang og beskrev hvordan de ble brukt: om dagen leverte de ammunisjon, laget de mat, vasket klær og arbeidet som sykesøstre. Om natten ble de tvunget til å stå til tjeneste for soldatene. Hvis de nektet, ble de slått. De fikk aldri noen betaling.[3]

Stillingsannonser for trøstekvinner i to japanske aviser fra 1944

Den første japanske regjering som tok stilling til dette problemet var regjeringen ledet av Kiichi Miyazawa, som i Seoul i 1992 uttrykte under en pressekonferanse «anger» for det som hadde åtte ganger.[4][5] Statsminister Murayama ba formelt om unnskyldning i 1995,[6] men mange sørkoreanere anså dette for å være en personlig og ikke en offisiell unnskyldning.[3] Etter Murayamas unnskyldning, satte den japanske regjering opp et kompesasjonsfond (Asian Women's Fund), som fikk kritikk i Sør-Korea fordi pengene kom fra det private og ikke fra den japanske regjering.[6] Mange trøstekvinner nektet å motta penger fra fondet.[3] Den japanske regjering ledet av Yōhei Kōno innrømmet i 1993 at trøstekvinnene ble rekruttert mot sin vilje, men påstod at det var private formidlere som stod for selve rekrutteringen.[7] Men i 2013 ble det kjent at den japanske armé var direkte involvert i transporten av 35 nederlandske kvinner fra en fangeleir i Indonesia som ble senere tvunget til å arbeide som trøstekvinner.[8]

I desember 2015 ble japanske og sørkoreanske myndigheter enige om en avtale som forpliktet Japan å yte økonomisk kompensasjon til de sørkoreanske kvinnene som ble brukt som sexslaver, ved å opprette et legat «for forsoning og helbredelse» (engelsk: Reconciliation and Healing Foundation).[1][9] Den japanske regjering bidro med 1 milliard yen (per mai 2020, omtrent 9,3 millioner US dollar) til fondet. Planen var å gi hver gjenlevende trøstekvinne 100 millioner won (per mai 2020, omtrent 81 000 US dollar) og til de etterlatte 20 millioner won (per mai 2020, omtrent 16 000 US dollar).[9] Den sørkoreanske regjering ledet av Moon Jae-in bestemte ensidig i juli 2019 å avvikle fondet.[9] Minst to trøstekvinner og 13 familier hadde da ennå ikke fått pengene de hadde rett til.[9]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Japan gir kompensasjon til tidligere sexslaver». ABC Nyheter. 28. desember 2015. Besøkt 1. januar 2016. 
  2. ^ Stetz, Margaret D.; Oh, Bonnie B. C. (12. februar 2015). Legacies of the Comfort Women of World War II (engelsk). Routledge. s. 129. ISBN 978-1-317-46625-3. 
  3. ^ a b c Han, Sang-Jin; Dae-Jung, Kim; Weizsaecker, Richard Von (22. desember 2015). Divided Nations and Transitional Justice: What Germany, Japan and South Korea Can Teach the World (engelsk). Routledge. ISBN 978-1-317-26102-5. 
  4. ^ Dudden, Alexis (23. juni 2008). Troubled Apologies Among Japan, Korea, and the United States (engelsk). Columbia University Press. s. 89. ISBN 978-0-231-51204-6. 
  5. ^ Hata, Ikuhiko (15. august 2018). Comfort Women and Sex in the Battle Zone (engelsk). Rowman & Littlefield. s. 5. ISBN 978-0-7618-7034-0. 
  6. ^ a b Writer, Michael A. Lev, Tribune Staff. «`COMFORT WOMEN' GET NEW APOLOGY». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 16. mai 2020. 
  7. ^ «MOFA: On the Issue of "Comfort Women"». www.mofa.go.jp. Besøkt 16. mai 2020. 
  8. ^ Author, No (7. oktober 2013). «Documents detail how Imperial military forced Dutch females to be 'comfort women'». The Japan Times (engelsk). Besøkt 16. mai 2020. 
  9. ^ a b c d «Giving no notice, S. Korea closes foundation for comfort women». The Asahi Shimbun (engelsk). Besøkt 16. mai 2020.