Torvvol

Torvvol er en kraftig stokk eller planke som er festet langs nedre kant av et torvtak for å holde torven på plass. Dialektene har forskjellige betegnelser som torvvol, torvhald (kanskje en litterær form av torvvol], moldvar eller ringved (Nord-Østerdal). På gammelnorsk var betegnelsen torfvölr.

På tradisjonelle torvtak ble torvvolen lagt på taktroet litt innenfor ytre kant (raften, ufsen) over det vanntettende skiktet av bjørkenever. Den enkleste utgaven er en rund stokk av furu med diameter fra 10 til 20 cm. Rundstokker har vært i bruk til alle tider når det ble stilt små krav til kvalitet, for eksempel på uthus. Mer forseggjorte hus fikk torvvoler av firhogne bjelker eller planker, noen ganger med et særskilt utformet tverrsnitt. Hogne torvvoler hadde ofte tettstilte V-formede hakk i underkanten til drenering av torven. De ble som regel kledd med never på tre sider, men ikke på den synlige utsiden. Neveren måtte være lang nok til å gripe fatt i og krølle seg rundt forkanten, slik at den dannet en sammenhengende dryppkant. For å gi den utsatte torvvolen lengre liv ble det noen ganger lagt en ekstra stokk eller planke innenfor mot torven, som et «offerskikt». Kjente betegnelser er torvemat og røytestokk.

Til å feste torvvolen fantes mange forskjellige løsninger:

Selvvokste kroker, helst av einer, ble festet med trenagler gjennom taktroet og ned i sperrer eller rafter, hvis slike fantes. I nyere tid bruktes spiker. Løsningen var vanlig på enkle hus overalt i landet. Kroker dannet av rotgreiner på gran eller furu kunne brukes istedenfor einer.
Kroker av naturlig rotgren eller sidegren på «trøer» eller kløvninger i selve troet. Metoden gjorde det vanskelig å reparere skader ved takkanten uten full omlegging.
Sperrer med naturlig krok av rotgren. Også her ble vedlikeholdet problematisk.
Trenagler gjennom fremspringende sperreender, som med tiden vil råtne.
Grankvister (eller einerkvister?) trædd gjennom hull i torvvolen. Kvisten hadde et «hode» i den tykke enden, der kvisten vokste ut av trestammen. Den tynne enden ble naglet eller spikret til bordtaket.
Kolver av furu eller annet virke som ble telgjet til en spesiell form og trædd igjennom torvvolen. På utsiden hadde kolven et «hode» som holdt torvvolen fast. Resten besto av et alenlangt skaft som var naglet til taktroet, helst også ned i sperre eller raft. Kolvhodene kunne gjøres til dekorative elementer langs takkanten. De kunne være beskyttet av en remse never som fulgte med gjennom hullet i torvvolen. Kolven hadde rett skaft hvis torvvolen hang utenfor takkanten, og svunget skaft hvis den hvilte oppå troet. Tradisjonen for bruk av kolver har vært særlig sterk i Gudbrandsdal.
Jernkroker av flattjern, eventuelt med krokenden dekorativt utsmidd og med det lengste vinkelbenet spikret til bordtaket. Jernkroker fikk gjennomslag særlig på 1900-tallet, men også eldre eksempler er kjent. Kroker kunne også bøyes til av gamle hestesko.

På moderne torvtak med undertekking av knasteplast eller grunnmursplate brukes oftest torvvol av skurlast med standard dimensjoner, gjerne av trykkimpregnert furu. Vanligvis blir den festet med beslag av flattjern bøyd i rett vinkel, der det lengste vinkelbenet spikres til sperrene gjennom taktroet.