Thomas Overbury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Thomas Overbury
Tho overbury.jpg
Født18. juni 1581
Warwickshire
Død14. september 1613 (32 år)
Tower of London
Gravlagt Tower of London
Utdannet ved The Queen's College
Beskjeftigelse Poet, forfatter
Nasjonalitet Storbritannia
SpråkEngelsk

Thomas Overbury (født 1581, død 15. september 1613 var en engelsk lyriker og essayist. Han ble myrdet med gift i Tower of London, i det som er en av engelsk histories mest sensasjonelle kriminalsaker.

Tidlig liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Gravering av den yngre Overbury. Gjort etter hans død av Renold Elstracke, ca. 1615-1616

Overbury var sønn av Nicholas Overbury fra Bourton-on-the-Hill. Han ble født på Compton Scorpion nær Ilmington i Warwickshire.

Høsten 1595 ble han gentleman commoner ved Queen's College i Oxford. Han tok en bachelorgrad i 1598, og reiste til London for å studere jus ved Middle Temple. Han ble kjent med Robert Cecil, reiste på kontinentet og ble kjent for å ha et stort intellekt og frilynte manerer. Omkring 1601 møtte han Robert Carr under en ferie i Edinbugh. Carr var på det tidspunktet en nokså obskur jarl av Dunbar. De to ble gode venner, og reiste til London sammen.

Det ser ut til at Overbury sørget for å få introdusert Carr ved hoffet. Da Carr i 1606 tiltrakk seg Jakob Is oppmerksomhet ved å brekke kongens ben under dysting var Overbury allerede servitor-in-ordinary, et hoffmedlem av lavere grad. Overbury ble slått til ridder i juni 1608. Året etter reiste han i Frankrike og Nederlandene. Carr og Overbury var uatskillelige, noe som fortsatte etter at Carr ble utnevnt til vicomte Rochester i 1610.

Da Robert Cecil døde i 1612 tok Howardfraksjonen, som bestod av Henry Howard, 1. jarl av Northampton, Thomas Howard, 1. jarl av Suffolk, Suffolks svigersønn William Knollys, 1. jarl av Banbury, Charles Howard, 1. jarl av Nottingham og sir Thomas Lake raskt over kontrollen. Carr kom inn i denne fraksjonen etter at han gikk inn i et forhold med den gifte Francess Howard, grevinne av Essex, men var ikke klar for oppgavene og måtte ofte ty til Overbury for å få hjelp.

Overbury var først kraftig imot intrigene Carr dro ham inn i, og fryktet for sin inntekt. Han påpekte også at Frances Howard var kjent for sin mangel på blygsel. Men Carr var forelsket, og gjentok det Overbury hadde sagt til sin elskerinne. Overbury skrev på denne tiden diktet «His Wife», som forteller hvilke dyder en ung mann bør lete etter i en kvinne før han gifter seg med henne. Lady Essex fikk høre av andre at hans mening med diktet var å avsløre hennes feil overfor Carr.[1]

Lady Essex bestemte seg for å lokke Overbury i en felle, slik at det ble seende ut som om han var respektløs overfor kongen. Jakob I ble anmodet om å sende Overbury som ambassadør til Russland, men Overbury takket nei fordi han ønsket å være nær Carr. Kongen ble så rasende over dette at han kastet Overbury i Tower den 22. april 1613. Howardfraksjonen klarte å sikre seg kongens støtte for å få innvilget en annullering av Lady Essex' ekteskap med Robert Devereux, 3. jarl av Essex. Dette ble innvilget den 25. september 1613 med impotens som begrunnelse, selv om Essex nektet for at han hadde et slikt problem. Bryllupet mellom Carr og Lady Essex var årets hendelse ved hoffet, og ble utdødeliggjort i vers av John Donne.

Mordet[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden, den 15. september 1614, hadde Overbury dødd i Bloody Tower. Sommeren 1615 kom det frem at han hadde blitt forgiftet. Blant de mistenkte var Frances Howard og Robert Carr. Sistnevnte var ikke lenger kongens favoritt; han hadde blitt erstattet av George Villiers som Jakob I sies å ha vært svært betatt av. Frances Howard innrømte å ha tatt del i mordet, men Carr nektet. Begge ble funnet skyldige og dømt til døden, men ble benådet. Fire andre anklagede ble henrettet. Kongen ble også dratt inn i saken, noe som forårsaket ubotelig skade for hans hoff.

Under rettssaken på slutten av 1615 og begynnelsen av 1616 ble detaljene rundt mordet dratt ut av Edward Coke og Francis Bacon. Det ble aldri klart hvor stor rolle Carr hadde spilt i mordet, men hans blivende hustru hadde fått guvernøren i Tower, William Wade, fjernet for å få innsatt en som var lojal mot henne, Gervaise Elvis. Hun sørget også for å få ansatt en fangevokter, Weston, som skal ha hatt erfaring med droger. Han fikk hjelp av en fru Turner, som var enke etter en lege, og apotekeren Franklin. Overbury ble tatt av dage med svovelsyre i form av kobbervitriol. Dosene de gav ham var for små, og han led seg gjennom to måneder før han til slutt bukket under.

Da mordet ble avslørt etter mer enn et år var kongen skeptisk til å starte en rettssak, men han måtte etterhvert godta det.

Oberburys dikt «The Wife» ble svært populært etter at skandalen ble kjent. Det ble utgitt seks ganger i løpet av et år, og trykket opp på nytt en rekke ganger i løpet av de neste seksti årene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sir Thomas Overbury: A Wife, Eudæmonist

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barroll, J. Leeds (2001): Anna of Denmark, Queen of England: a cultural biography. Philadelphia: University of Pennsylvania Press ISBN 0-8122-3574-6.
  • Davies, Godfrey ([1937] 1959): The Early Stuarts. Oxford: Clarendon Press ISBN 0-19-821704-8.
  • DeFord, Miriam Allen (1960): The Overbury Affair: the murder trial that rocked the court of King James I. Philadelphia: Chilton Company.
  • Lindley, David (1993): The Trials of Frances Howard: fact and fiction at the court of King James. London: Routledge ISBN 0-415-05206-8.
  • Perry, Curtis (2006): Literature and Favoritism in Early Modern England. Cambridge; New York: Cambridge University Press ISBN 0-521-85405-9.
  • Stewart, Alan (2003): The Cradle King: a life of James VI & I. London: Chatto and Windus. ISBN 0-7011-6984-2.
  • Willson, David Harris ([1956] 1963 red): King James VI & I. London: Jonathan Cape ISBN 0-224-60572-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Thomas Overbury – sitater
  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Overbury, Sir Thomas» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press. Via WikiSource.