Termohalin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Animert framstilling av den termohaline sirkulasjonen.

Termohalin (sammensatt av gresk θερμός, thermós «varm», og ἁλός, hálos «salt») er et begrep som benyttes for å beskrive sjøvannets endrede massetetthet som følge av variasjoner i temperatur og saltholdighet.

Termohaliniteten forklarer den termohaline sirkulasjonen, en viktig del av jordas havstrømmer.[1] Transportbeltet som Golfstrømmen er en del av eksemplifiserer mekanismen: Globale vindsystemer driver varmt og lett overflatevann fra sør i Atlanterhavet nordover i Nord-Atlanteren. Både avkjølingen og en stigende saltholdighet pga. fordamping og isdannelse langt nord, øker sjøvannets massetetthet, og dermed spesifikke vekt, slik at vannet synker (se Grønlandspumpa). Den nordatlantiske dyphavstrømmen transporterer det kalde, salte vannet tilbake i sørlig retning og inn i Indiahavet og Stillehavet. Underveis blandes andre vannmasser inn, og etterhvert transporteres vannet langsomt opp til overflaten igjen og vider til Sør-Atlanteren, der prosessen gjentas.

I likhet med strømmer i atmosfæren transporterer denne sirkulasjonen varme i retning polene, og spiller en dermed en viktig rolle i det globale energihusholdet.[1]

Med stigende temperatur øker issmeltingen fra polkappene, og saltholdigheten i vannet rundt polområdene reduseres av den økende mengden smeltevann. Mindre temperaturendringer kan føre til en tilbakekoplingseffekt ved at reduserte temperaturer fører til økt isdannelse, noe som bidrar til å øke saliniteten lokalt og dermed øke pumpeeffekten igjen. En eventuell galopperende oppvarming vil derimot kunne svekke den termohaline sirkulasjonen ved at store mengder lett, men kaldt, smeltevann med lav saltholdighet legger seg som et lokk over det saltere havvannet. Dette har skjedd flere ganger i jordas klimahistorie, for eksempel bidro sannsynligvis den raske oppvarmingen ved slutten av siste istid til yngre dryas, en rundt 1 200 år lang kuldeperiode som startet svært brått.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stefan Rahmstorf: «Thermohaline Ocean Circulation» i Encyclopedia of Quaternary Sciences, 2007, s. 739-750, doi:10.1016/B0-44-452747-8/00014-4
  2. ^ W.S. Broecker: Massive iceberg discharges as triggers for global climate change. I Nature, bind 372, s. 421–424, doi:10.1038/372421a0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]