Taubanen i Ålefjær
Taubanen i Ålefjær var en taubane som gikk mellom Ålefjær innerst i Ålefjærfjorden og Hunsfos Fabrikker i Vennesla.
Da Hunsfos fabrikker mot slutten av første verdenskrig skulle etablere en ny cellulosefabrikk etter at den gamle var nedbrent i 1985 ble det vurdert å etablere en taubane i Ålefjær. Tidligere hadde man utelukkende fått tømmer fløtet ned eller fraktet med båt opp Otravassdraget. Tømmer ble også fraktet med tog fra Kristiansand opp Sørlandsbanen fra og med 1896. Den 23. april 1915 gav Departementet for de offentlige arbeider tillatelse og konsesjon for drift på en taubane i 50 år frem til 1965. Banen skulle utelukkende brukes til tømmer og det var høye bøtesatser ved brudd på denne avtalen. En av hovedårsakene til nettopp denne strenge avtalen var at jernbanen og kaia i Kristiansand mente at dem hadde rett på en viss godsmengde til og fra Hunsfos.[1]
Banen ble bygd i årene 1916-1917 av det tyske firma Adolf Bleichert & Co som også leverte anlegget for å ta tømmer opp av sjøen og kappe det i passelige lengder. Den totale lengden på taubanen var 5 km, bestod av 52 master i forskjellig høyde avhengig av terrenget. Totalt skulle det kunne sendes 76 vogner i timen som tok hver ca 0,5 kubikkmeter hver. Dette utgjorde en vogn hvert 46. sekund og en avstand mellom vognene på 118 meter. Totalt hadde banen en total nyttelast på ca 25 tonn i timen.
De tyske leverandørene mente det burde holde med 17 mann per skift for å holde banen i gang med kun 9 mann i Ålefjær. Dette lave tallet ble aldri oppnådd i løpet av banens drift og var årsak til en lang diskusjon i oppstartsårene mellom Hunsfos Fabrikker og leverandøren Adolf Bleichert & Co Banen var stort sett i bruk i sommerhalvåret eller så lenge det var isfritt i Ålefjærfjorden og det var ca 24 mann per skift hvorav 12 av disse jobbet på kaia på Ålefjær. Vinterhalvåret var disse sysselsatt med vedlikehold på taubanen. Dette inkluderte kompliserte oppgaver som å bytte eller utbedre bærekabler.
I perioden etter den andre verdenskrig var ferdig ble det etablert flere papirfabrikker i Finland og Sverige, og gullalderen til Norsk papirindustrien nærmet seg slutten. Banen mellom Ålefjær og Hunsfos var både drift og vedlikeholdsmessig dyr ettersom timelønnene steg mye. Det ble derfor begrunnet rundt 1960 at banen etterhvert burde legges ned. Etter at fabrikken i 1962 gikk med sitt første underskudd siden 1937 ble det bestemt at banen skulle legges ned. Banen ble avviklet i 1963 to år før drifts-konsesjonen gikk ut og frakt av tømmer ble flyttet over til lastebiltransport.