Sveiser (fjøsrøkter)
- Andre betydninger: Se sveiser (metall)
Sveiser er en eldre yrkesbenevnelse for en mannlig fjøs-røkter. Sveiserens jobb var å ta vare på storfe og andre husdyr, og å utnytte melken, gjennom å konservere den på best mulig måte. Det gjorde de gjennom å yste ost, kinne smør og produsere andre melkeprodukter.
De første sveiserne kom til Norge fra Sveits på begynnelsen av 1800-tallet, noe som er årsaken til yrkestittelen sveitser som siden ble til «sveiser».[1] I Sveits var dette et mannsyrke. Sveitserne bragte blant annet med seg kunnskapen om ysting av sveitserost, som her til lands trolig startet ved Tønsberg omkring 1815.[2] Fra midten på 1800-tallet og framover ble det stadig mer og mer vanlig å ha en sveiser (om enn ikke fra Sveits) ansatt på større gårder som drev med melkeproduksjon. Yrkestittelen sveiser ble også brukt om mannlige fjøsrøktere uavhengig av meieriproduksjon.[3][4][5] Utover på 1950- og 1960-tallet forsvant så de siste sveiserne fra norske fjøs, samtidig med at norske gårdsbruk fikk stadig færre ansatte ut over gårdbrukeren og hans kjernefamilie.
Tradisjonelt i nordisk kultur var fjøsstell og melkestell kvinnearbeid, og den som hadde ansvar for dette arbeidet, på gården og setra, kaltes budeie.
Sveiseren er skildret litterært av, blant andre, Kjell Aukrust[6] og Alf Prøysen.[7]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ (no) «sveiser_-_røkter» i Store norske leksikon
- ^ Sveitserosten - i Norge siden 1815; tine.no
- ^ Slettan, Dagfinn (1978). Dreng og taus i Verdal. Universitetsforlaget. s. 86. ISBN 8200017168.
- ^ Erik Andreas Kjøs (2014). «Et år på en Løtengård». Lautin. Historielaget. s. 137.
- ^ Harsson, Margit (2000). Stein : en storgård på Ringerike. M. Harsson. s. 220. ISBN 8299548101.
- ^ Aukrust, Kjell (1998). Simen, Bonden og Bror min. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202176506.
- ^ Prøysen, Alf (1969). Trost i taklampa. Oslo: Tiden.
