Hopp til innhold

Svalehaleskjøt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svalehaleskjøter brukt i en rumensk kirke
Svalehaleskjøt skjematisk framstilt

Svalehaleskjøt, svalehalesink eller bare svalehale[1] er en sammenføyningsteknikk som er mye brukt ved skjøting av tre. I norsk håndverktradisjon er teknikken også kalt sinking eller rekspon.[2][3] Den forhindrer at trestykkene sklir fra hverandre ved hjelp av motstandskraft (strekkstyrke), og er mye brukt for å skjøte for eksempel sidene på en skuff til forsiden. Skjøten består av en rekke trapesformede tapper som passer i sinker.

Sammenføyninger med svalehalesinker er en svært gammel teknikk; noen av de eldste kommer fra møbler i gravkammer fra oldtidens 1. egyptiske dynasti, og fra gravene til kinesiske keisere. Utformingen av skjøtene kan si noe om alderen til objektet.

Svalehaler kan lages enten med håndverktøy (for eksempel sag eller stemjern) eller ved maskinell hjelp (for eksempel en jigg til en fres).

Svalehalespor

I nyere tid benyttes også svalehaler, gjerne i form av svalehalespor, i materialer som stål, fordi denne fasongen gir en stor overflate og det kreves meget stor kraft for å rive skjøten fra hverandre. Den gir også en tett passform, stabilitet og en mulighet til å justere delene i lengderetningen.

Kurositet

[rediger | rediger kilde]

Skjøten er kjent i fra mange kulturer og land under forskjellige navn. I Norge har vi kalt den opp etter halen til svalen, i Sverige etter halen på laksen (Laxstjärt), i Spania and (Cola de pato) og i England due (Dovetail).

Referanser

[rediger | rediger kilde]