Styx
- For det amerikanske bandet, se Styx (band)
Styx (gresk Στύξ, «hat» og «avsky») er i gresk mytologi en elv som utgjør grensen mellom jorden og underverdenen. Styx ble i oldtida beskrevet som et lite vannløp med foss i en øde egn i det greske landskapet Arkadia.[1] Fossen er rundt 200 m høy, vannet iskaldt og etter oldtidas tro giftig.[1] Straks nedenfor forsvinner vannet mellom klippene ned i et underjordisk løp.[1] En trodde at Styx fortsatte som en sump eller et stille, strømmende vann i Hades, underverdenen eller dødsriket oppkalt etter herskeren der.[1] Styx ble også brukt som navn på underverdenen selv.[1]
Elvene Styx, Phlegeton, Akheron og Kokytos gikk alle sammen i midten av dødsriket i sumpen som tidvis blir kalt Styx. De viktigste elvene i underverdenen er Lethe, Eridanos, og Alpheios.
Elven til Hades
[rediger | rediger kilde]Gudene var bundet av Styx og sverger eder ved den. Grunnen for dette er under krigen mot titanene, stilte gudinnen Styx, guddom over elven Styx, seg på Zevs' side. Etter krigen lovte Zevs at hver eneste ed skulle bli sverget til henne.[2] Zevs sverget på å la Semele få hva enn hun ønsket seg og var forpliktet til å adlyde selv da han innså til sin skrekk at hennes ønske innebar hennes død. Helios lovte tilsvarende sin sønn Faeton hva han enn ønsket, noe som også resulterte i guttens død. Ifølge til en del versjoner hadde Styx mirakuløse krefter og kunne gjøre andre usårlige. Ifølge til en tradisjon ble Akilles dyppet i elven mens han var barn og fikk således usårbarhet, unntatt hælen sin som hans mor holdt ham i. Dette er kilden til uttrykket «Akilleshæl», en metafor for sårbar flekk.
Styx var hovedsakelig et trekk med underverdenen i gresk mytologi, og tilsvarende til kristen tids forestilling om helvete i tekster som Den guddommelige komedie og Det tapte paradis. Fergemannen Kharon er antatt å ha fraktet sjelene til nylige døde over elven Styx til underverdenen, skjønt i de originale greske og romerske kildene, foruten også hos Dante, var det elven Akheron som Kharon seilte på. Dante plasserte Flegyas over Styx og gjorde den til den femte sirkelen i helvete hvor de rasende og utilfredse ble straffet ved å bli druknet i gjørmevann i all evighet hvor de rasende slåss med hverandre.
I antikken kan det noen steder ha vært skikk å legge en mynt på tunga til avdøde som symbolsk betaling til fergemannen for å komme seg over elva til dødsriket,[3] skjønt dokumentasjonen for en slik praksis er svak.
Gudinnen Styx
[rediger | rediger kilde]Styx, som nevnt over, var også navnet på en datter av Okeanos og Tethys. Hun var hustru av titanen Pallas, sønn av Krios, og hun fødte Zelos, Nike, Kratos og Bia (og tidvis også Eos). Styx støttet Zevs i krigen mot titanene hvor hun var den første som kom til han hjelp og av denne grunn ble hennes navn knyttet til en forpliktende ed for gudene.
Andre Styx
[rediger | rediger kilde]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e Oppslagsordet «Styx» i Store norske leksikon (besøkt 19. juli 2014)
- ^ Hesiod: Theogony (Theogonien) 383 ff (overs. Evelyn-White)
- ^ Morris, Ian (1992): Death-ritual and Social Structure in Classical Antiquity, Cambridge University Press, s. 106
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Styx – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Styx» i: Chisholm, Hugh, red. (1911): Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
- «Potamos Styx» hos Theoi Project
