Steingrímur Hermannsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Steingrímur Hermannsson
Født22. juni 1928[1]Rediger på Wikidata
Reykjavík[2]Rediger på Wikidata
Død1. februar 2010[1][3]Rediger på Wikidata (81 år)
ReykjavíkRediger på Wikidata
Far Hermann JónassonRediger på Wikidata
Barn Guðmundur SteingrímssonRediger på Wikidata
Utdannet ved California Institute of TechnologyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, selvbiograf, skribent, ingeniørRediger på Wikidata
Parti FramsóknarflokkurinnRediger på Wikidata
Nasjonalitet IslandRediger på Wikidata

Steingrimur Hermannsson (født 22. juni 1928, død 1. februar 2010) var Islands statsminister i to perioder, først fra 1983 til 1987, og deretter fra 1988 til 1991. Han var også utenriksminister, justisminister, landbruksminister, fiskeriminister og transportminister. Videre var Hermannsson også Framsóknarflokkurinns partileder i 25 år, fra 1979 til 1994.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av statsminister Hermann Jónasson. Da han vokste opp, var Island preget av Den store depresjonen, og som ungdom hørte han ofte på når faren diskuterte andre verdenskrig hjemme i stua. Han ville ikke inn i politikken, men dro til USA for å studere i 1948. Hermannsson utdannet seg til ingeniør i Chicago, og på Caltech og ble direktør for Islands forskningsråd i 1957. Men i 1960-årene gikk han likevel inn i politikken og ble valgt til Alltinget i 1971, før han ble partileder i 1979.

Etter å ha tjent som statsminister ble han sjef for Islands sentralbank, en stilling han hadde fra 1994 til han ble pensjonist i 1998.

Politiske høydepunkt[rediger | rediger kilde]

I 1986 var han vert for toppmøtet i Reykjavik, hvor Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan møtte hverandre. Selv om det ikke ble vurdert som så veldig vellykket, banet det veien for slutten på den kalde krigen. Island var det første landet som anerkjente Litauen som uavhengig av Sovjetunionen, noe som skyldtes Steingrimurs sterke støtte til Vytautas Landsbergis.

Pensjonist[rediger | rediger kilde]

Noen ville nominere ham til president i 1996, men det takket han nei til, han ønsket å gå av da han var 70 og ikke sitte ut over det. Etter at Hermannsson trakk seg tilbake, holdt han til å begynne med en lav profil. Men etter hvert engasjerte han seg, blant annet mot EU og han ble økende kritisk til sitt gamle parti. Hermannsson støttet et miljøinitiativ som ble tatt foran valget i 2007, noe som førte til at han nesten mistet rollen som sitt partis grand old man.

Memoarene som han gav ut i tre bind fra 1998 til 2000 ble en bestselger.

Referanser[rediger | rediger kilde]