Steilskrift

Steilskrift er en form for skjønnskrift med bokstavene lent mot venstre. På svensk kalles dette for «bakåtlutande handstil», på fransk «écriture penchée à gauche», mens det på engelsk heter «backhand», som i tennisspråket. Ordene «steil» og «steilskrift» ble først tillatt i nynorskordlistene fra 1986, (jf. Norsk språkråd 86.24).

Dikternes brev og håndskrevne manuskripter

Steilskriften er særlig gjort kjent gjennom dramatikeren Henrik Ibsen, som la seg til denne skrivemåten midt under arbeidene med manuskriptet til Peer Gynt i 1867. Lorentz Dietrichson har i Svundne Tider I levende skildret sin forundring over et brev han fikk fra Ibsen i 1869 hvor et portrettfotografi av en frisert og velkledd dramatiker og hans nye håndskrift lyste mot ham:

Men Vaaren 1869 modtog jeg i Stockholm et Brev fra Dresden, hvorhen Ibsen nylig var flyttet fra Rom, med en mig ganske ubekjendt Haandskrift. Det var en fast og smuk Stil, men af den Form, for hvilken vi senere har faaet Navnet «Steilskrift». Jeg aabnede nysgjerrig Brevet og saa til min Overraskelse, at det var fra Ibsen, der aldeles havde forandret sin Haandskrift. Tidligere havde han (se P. 348) skrevet en liggende, liden, ikke meget tydelig Haand; nu var den forvandlet til en sikker, stor og fast Stil, lige fjern fra hans tidligere, som fra Welhavens klare og smukke, Bjørnsons aabne og flotte, Camilla Colletts sikre, A. Munchs usikre, drømmende, Jonas Lies tykke og brede, Kiellands elegante og zirlige Haandskrift. Vore Digteres Haandskrifter ... yde et ikke uinteressant Bidrag til Grafologiens Lære om Haandskriftens Forhold til Personligheden. (Dietrichson 1896, s. 347.)

Henrik Ibsens falsknerhånd

Dette at steilskriften lener seg bakover er i grafologien karakterisert som et tegn på at forfatteren skriver kontrollert og er trygg på sine formuleringsevner. Det har vært psykologisert en del over hvorvidt Henrik Ibsen gjennomgikk en sterk indre utvikling, og om han med sitt nye verk endelig våget å reindyrke sin egen personlighet? Eller var det rett og slett en måte han la seg til for å kunne skrive tydeligere og unngå trykkfeil i bøkene? Den norske forfatteren Johannes Thrap-Meyer (1898–1929) mente det var noe besynderlig i dette at Ibsen

... gik over til at skrive steilskrift. Den er jo som bekjendt enslags falsknerhaand, ingen kan se noget i en steilskrift, det er det vi kalder en fordreiet haand. – Sky, merkverdig sky, det maa være noget, synes jeg, som han ikke vil huske – her ligger vist smerten fra ungdommen under og spøker. (NBO Ms. fol. 2198:15a, legg 6, s. 12. Op. cit. Edvardsen 2001, s. 341.)

Skråskrift, steilskrift og formskrift i skolen

Mot slutten av 1800-tallet skjedde det gjennom skoleundervisningen en gradvis overgang fra skråskrift til steilskrift. Enkelte kritikere av steilskriften hevdet at denne var skyld i elevenes dårlige sittevaner og derav svake kroppsholdning. Det ble ikke påvist noen sammenheng, men steilskriften fikk senere på 1900-tallet sin avløsning med øvelser i formskrift.

Litteratur

• Sophie Møller: Henrik Ibsens haandskrift. En studie. Tillægshefte til Julaften 1894. Kristiania.
• Lorentz Dietrichson: Svundne tider. Af en forfatters ungdomserindringer. I. Bergen og Christiania i 40 og 50-aarene. Med forfattrens portræt og 167 illustrationer. J. W. Cappelens forlag, Kristiania 1896.
• Erik Henning Edvardsen: Henrik Ibsen om seg selv. Genesis forlag. Oslo 2001. ISBN 82-476-0211-3