Stadtluft macht frei
Stadtluft macht frei («Byluft gjør fri») er kortformen av det tyske uttrykk fra middelalderen, Stadtluft macht frei nach Jahr und Tag («Byluft gjør fri etter år og dag»), om at en livegen eller vornet kunne bli fri etter å ha oppholdt seg i en by i et drøyt år.
Iblant lyktes det vornede å ta seg til en kjøpstad uten å bli oppsporet av herremannen. I 1542 satte Christian 3. en frist på 3 år for å ettersøke vornede som var rømt. Var de ikke funnet innen da, forble de frie.[1] At livegne på rømmen fra sin herre kunne skaffe seg friheten ved å ta seg til en by, er bakgrunn for talemåten «byluft gjør en fri etter år og dag».
I middelaldersk rettspraksis var «år og dag» en tidsperiode på ett år, seks uker og tre dager, noe som tilsvarte en «årsfrist», en retts- eller tingsfrist og en rettsdag, som varte tre dager.[trenger referanse] I middelalderbyene innebar dette at den livegne som ikke var oppsporet av sin herre, ble en fri mann når denne tid var utløpt.
Hvis herren innenfor fristen kunne bevise med vitner at den livegne var hans eiendom, måtte denne tilbake i tjeneste.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Fridlev Skrubbeltrang: Husmand og Inderste. Studier over sjællandske Landboforhold i Perioden 1660-1800, ISBN 87-7500-831-9
- ↑ Erik Hühns/Ingeborg Hühns: Bauer, Bürger, Edelmann: Leben im Mittelalter., Verlag Neues Leben, Berlin 1963 (s. 123)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Heinrich Mitteis: «Über den Rechtsgrund des Satzes „Stadtluft macht frei“». I: Erika Kunz (utg.): Festschrift Edmund E. Stengel zum 70. Geburtstag am 24. Dezember 1949 dargebracht von Freunden, Fachgenossen und Schülern. Böhlau, Münster u. a. 1952, s. 342–358, (Også i: Carl Haase (Hrsg.): Die Stadt des Mittelalters. Band 2: Recht und Verwaltung. 2. erweiterte Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1976, ISBN 3-534-04680-3, (= Wege der Forschung 244), s. 182–202).