Spionskip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
USS Liberty, et «teknisk forskningsskip», i 1967.
A53 Oker, et ELINT - og rekognoseringsskip i Oste-klasse fra den tyske marinen.

Et spionskip, etterretnings- eller rekognoseringsfartøy er et skip dedikert til å samle informasjon med tanke på etterretning, vanligvis ved hjelp av elektronisk avlytting. I en bredere forstand er alle skip som har til hensikt å samle informasjon for etterretningsproduksjon å anse som etterretningsfartøy, men spionskip må bryte med nasjonale eller internasjonale lover og regler for at benevnelsen skal være rettferdig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Spionskip i moderne forstand har vært i bruk - minst siden tidlig under den kalde krigen, og de er fortsatt i bruk av alle store militærmakter. Deres bruksområde var, i tillegg til å lytte inn på kommunikasjon og følge med på fiendens flåtebevegelser, også å overvåke kjernefysiske tester og rakett-utskytinger (spesielt av potensielle ICBM).

En av de viktigste funksjoner til spionskipa under den kalde krigen, særlig i 1960-årene, var innsamling av ubåt-«signaturer» - akustiske mønster av støy som ofte kan identifisere en viss type ubåt og dermed er verdifull informasjon i anti-ubåtkrigføring. I løpet av denne tiden hadde USA ca. 80 fartøy, vanligvis klassifisert som "miljøforskingsfartøy", mens Russland eller Sovjetunionen hadde rundt 60 skip, ofte konverterte trålere eller hydrograffartøy.[1]

På slutten av 1980-tallet var den sovjetiske fiskeri-flåten kjent for å ha utstyrt mange av sine tusenvis av skip med sofistikert SIGINT-utstyr, og dermed fungere som hjelp til etterretningsfartøyene i sporing av vestlige marinefartøy og innsamling av elektronisk kommunikasjon (selv om deres viktigste funksjon var kommersielt fiske).[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "The Ferret Fleets", Time, Friday 2 February 1968
  2. ^ "Moscow's South Pacific Fishing Fleet Is Much More Than It Seems" Kim, Byung Ki; The Heritage Foundation, Asian Studies Backgrounder No. 80 6 September 1988.