Snittmaleri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bok med skjult snittmaleri på forsnittet (1800–1820). Eier: Koninklijke Bibliotheek
Snittmaler i arbeid. Kunstner: Martin Frost

Snittmaleri er en dekorasjon, oftest et akvarellmaleri, på ett eller flere av snittene på en bok.[1] Snitt er betegnelsen på det som vises av boksidene når en bok er lukket, det vil si bokens tre kanter. Det vanligste er at snittmaleriet finnes på bokens forsnitt (den kanten som står motsatt av bokryggen, og kan åpnes), men det finnes også eksempler på bøker med snittmaleri på topp- og bunnsnitt.

Fra rundt 1800 er det vanligst å bruke begrepet om snittmalerier som er skjult, for eksempel bak forgylling eller marmorering. For å se slike malerier, må bøkenes sider holdes samlet og bøyes forsiktig. Det finnes bøker med doble snittmalerier. Da fremkommer ulike motiver ettersom boksidene bøyes til den ene eller andre siden. Det er også mulig å lage doble snittmalerier på topp- og bunnsnitt. I teorien kan en bok da ha seks snittmalerier.[2]

For å lage et skjult snittmaleri, bøyes boksidene slik at de forskyves noe i forhold til hverandre. Deretter presses sidene sammen, så de danner en jevn skrå flate, og kunstneren maler et motiv med tørrest mulig akvarellmaling på denne flaten. Etter at maleriet er ferdig, lukkes boken på vanlig måte, og snittet kan forgylles eller behandles på annet vis for å skjule maleriet helt.

Snittmaleri har vært mest utbredt i England, med en blomstringstid i de siste tiårene av det 18. og de første tiårene av det 19. århundre. Denne formen for bokdekor er også kjent fra Frankrike og Amerika, og det finnes eksempler på kinesiske bøker med snittmalerier, laget og solgt til USA i 1930- og 1940-årene. I Skandinavia finnes noen eksempler fra Danmark, fra vidt forskjellige tidsepoker, men i Norge ser det ikke ut til at denne formen for bokdekor har vært i bruk.[2]

ca. 900–1600[rediger | rediger kilde]

Vertikalt snittmaleri av Karl II av England (anonym, mellom 1662 og 1665)

Den eldste merkingen på bøkers forsnitt besto av bokens tittel eller annen teksting. Dette er kjent allerede fra middelalderen. Denne formen for merking var praktisk så lenge bøkene ofte var i store folioformater og ble oppbevart liggende, på skrivepulter eller i hyller. Overbibliotekar Hallvard S. Bakken ved Universitetsbiblioteket i Bergen, skriver i en av sine tekster at bøker som sto i hyller, ble plassert med fronten ut, fra middelalderen helt til det 17. århundre. Det var derfor naturlig å skrive bokens tittel på forsnittet.[2] Etterhvert som de publiserte bøkenes format ble mindre, og bøkene plassert med ryggen ut, ble tittelen skrevet på bokryggen, og forsnittet kunne dekoreres med eierenes navn, våpenskjold eller annen utsmykning. Heraldiske dekorasjoner, ofte i farger, er kjent fra korstogenes tid. Kong Henrik VIIIs boktrykker, Thomas Berthelet, innførte denne kunsten til England.[3]

ca. 1600–1900[rediger | rediger kilde]

Det er enighet blant eksperter på bokbinding om at skjulte snittmalerier ble oppfunnet i England, men det er uenighet om hvem som oppfant denne formen for snittmaleri. Alle kunstnerne som er foreslått som opphavsmenn, var aktive i England på 1600-tallet,[4] og den siste halvdel av det 17. århundre er kjent for spesielt kunstferdige snittmalerier. H.M. Nixon, som har studert flere store antikvariske boksamlinger i England, kaller denne perioden snittmaleriets gullalder.[5]

Det eldste kjente signerte og daterte eksemplet på skjult snittmaleri, er utført på en bibel i London i 1651.[3][6]

På 1800-tallet fikk turister på besøk i England øynene opp for bøker med skjulte snittmalerier, og enkelte engelske snittmalere begynte å male forsnittmalerier med motiv fra amerikanske byer, kopiert fra kommersielle fotoalbum. Dette ble etterhvert en turistindustri, arbeidet ble ofte slurvete utført og det var ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom snittmaleriet og bokens innhold. Disse populære souvenirene førte til at snittmaleri også ble utført i USA.[7]

ca. 1900–[rediger | rediger kilde]

Den engelske snittmaleren Martin Frost i arbeid
Skjult snittmaleri på boken Harry Potter og de vises stein. Kunstner: Martin Frost

Det er også uenighet blant eksperter på bokbinding og bokkunst om snittmaleriet i det 20. århundre. Noen mener at kunsten begynte å dø ut rundt 1850, og at få drev med snittmaleri på 1900-tallet, andre (som H.M. Nixon) mener at 90% av skjulte snittmalerier under forgylling er utført i det 20. århundre, mange av dem av amatører, engasjert av bokhandlere i London og USA.[5]

En amerikansk lærer ved et universitet i Beijing hadde tidlig på 1900-tallet tatt med seg en bok med snittmaleri dit. Flere kinesere lærte seg kunsten, og i løpet av årene 1936–1942 ble mange bøker med kinesiske snittmalerier solgt i USA. Motivene var som regel bibelske scener eller orientalske landskap. Mange av de kinesiske snittmaleriene er vertikale på bladene, og mange er uten forgylling. De bøkene som ble dekorert kunne være gamle engelske, kinesiske og japanske, eller moderne bøker. Ifølge kunsthistorikeren Anne Skoog var den kunstneriske kvaliteten på de kinesiske frontsnittene langt dårligere enn på de engelske som var utført av profesjonelle snittmalere.[8]

The Heritage Crafts Association i Storbritannia har registrert snittmaleri som ett av 17 «kritisk utrydningstruede» håndverk på sin rødliste over truede håndverk. Per 2019 har foreningen registrert kun én snittmaler som har dette kunsthåndverket som sin eneste inntektskilde, og tre som arbeider med snittmaleri som bigeskjeft.[9] Kunsthåndverkeren som arbeider fulltid med snittmaleri, Martin Frost, ble tildelt prisen som Årets håndverker (Maker of the Year) i 2017,[10] og i 2019 ble han tildelt en MBE for sin innsats som snittmaler.[11]

I 2012 utga forlaget Nilleditions en bok av fotokunstneren Jenny Mörtsell, med en moderne versjon av forsnittsdekorasjon: et foto av kunstneren gjengitt på forsnittet.[12]

Motiver, boktyper og forfalskninger[rediger | rediger kilde]

Motivene for snittmalerier har variert. De første var våpenskjold, monogrammer, familievalgspråk, blomster og border. Da de skjulte snittmaleriene ble populære, ble bibelske scener, som Den siste nattverd, ofte brukt. Etterhvert ble pittoreske landskap mye brukt som motiv. De beste kunstnerne har forsøkt å relatere snittmaleriets motiv til bokens innhold. Maleriene var ofte basert på eksisterende kunstverk eller fotografier.[13]

Når det gjelder nyere snittmalerier på eksisterende, gjerne gamle, bøker, har mange kunstnere valgt bøker med poesi, bibler, bønnebøker, greske og latinske klassikere og reisebeskrivelser.[14]

Det er helt alminnelig og ikke forfalskning at en snittmaler fra for eksempel det 20. århundre valgte å dekorere gamle bibler og andre antikvariske bøker, så sant maleriene ikke ble utgitt for å være fra perioden da boken ble utgitt, men forfalskninger er vanlige og vanskelige å oppdage.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Buggeland, Tord (forf. og red.); Krekling, Kirsti (red.) (2000). «Bokbinder». Maihaugens bok om handverk: de gamle verksteder, folkekunst, kunsthandverk, kirke og samfunn. Årbok [2000]. Lillehammer: Maihaugen, De Sandvigske samlinger. s. 210. ISBN 9788290241358. 
  2. ^ a b c Bakken (1970)
  3. ^ a b Skoog (1973), s. 2
  4. ^ Skoog (1973), s. 2–4
  5. ^ a b Nixon, H.M. (29. juni 1967). «Edges Ancient and Modem». The Times Literary Supplement: 588. 
  6. ^ «Fore-edge decoration.». NYPL Digital Collections (engelsk). Besøkt 13. august 2019.  Nettstedet inneholder foto av bokens forsnitt
  7. ^ Skoog (1973), s. 5
  8. ^ a b Skoog (1973), s. 6
  9. ^ «Fore edge painting». Heritage Crafts Association (engelsk). 28. april 2017. Besøkt 8. august 2019. 
  10. ^ «Heritage Crafts Awards winners 2017 announced». Heritage Crafts Association (engelsk). 14. mai 2017. Besøkt 8. august 2019. 
  11. ^ Hughes, David (2. januar 2019). «New Year Honours 2019 – list in full: everyone being recognised this year». inews.co.uk (engelsk). Besøkt 8. august 2019. 
  12. ^ N.N. (3. mai 2013). «Jenny Mörtsell – YORK» (svensk). Nilleditions. Besøkt 12. august 2019. 
  13. ^ Skoog (1973)
  14. ^ Skoog (1973), s. 6

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]