Slaget ved Malplaquet

Slaget ved Malplaquet

Slaget ved Malplaquet, utkjempet den 11. september 1709, var et av de største slagene under den spanske arvefølgekrig, mellom Bourbon med Frankrike og Spania mot de allierte med Habsburgmonarkiet, Storbritannia, De forente Nederlandene og kongedømmet Preussen.

Opptakt

Etter at felttoget hadde kommet sent i gang på grunn av en uvanlig hard vinter det året, startet det allierte felttog i 1709 i midten av juni. Det klarte ikke å føre den franske armeen under marskalk Villars ut i slag på grunn av sterke franske forsvarslinjer og fordi marskalken hadde ordre fra Versailles om å ikke risikere slag. Hertugen av Marlborough konsentrerte seg i stedet om å ta festningene i Tournai og Ieper. Tournai falt etter en uvanlig lang beleiring på nesten 70 dager, og en var da kommet ut i tidlig september.

I stedet for å risikere at sykdom spredte seg i armeen i de våte områdene rundt Ieper, flyttet Marlborough seg i stedet østover til den mindre festning Mons, i håp om å gå rundt flanken til den franske forsvarslinje i vest. Villars flyttet etter, med nye ordre fra Ludvig XIV om å hindre at Mons falt, koste hva det koste ville. Det var i virkeligheten ordre om å egge til slag. Etter flere kompliserte manøvre møtte de to armeer hverandre i kløften ved Malplaquet, sørvest for Mons.

Slaget

Den allierte armeen var ledet av Marlborough og Eugène av Savoie og bestod hovedsakelig av nederlandske og østerrikske styrker, men også en god del briter og prøyssere, mens franskmennene og en kontingent fra Bayern var kommandert av Villars og marskalk Boufflers. Boufflers var offisielt Villars' overordnede, men tjente frivillig under ham. De allierte hadde omkring 86 000 soldater og 100 kanoner og franskmennene hadde omkring 75 000 og 80 kanoner, og de stod mot hverandre innenfor rekkevidde for kanonene nær det som i dag er grensen til Belgia. På den tid var området fremdeles del av De spanske Nederlandene.

Kl. 0900 den 11. september gikk østerrikerne til angrep, støttet av prøyssiske styrker, under grev Albrecht Konrad Finck von Finckenstein, og presset den franske venstreflanken inn i skogen bak dem. Nederlenderne under prins Johan Vilhelm Friso av Oranien, på den allierte venstreflanken, gikk til angrep på den franske høyreflanken en halv time senere, og klarte med store tap å holde Boufflers lenge nok i sjakk til at han ikke kom til å støtte Villars.

Slaget ved Malplaquet

Villars klarte å omgruppere sine styrker, men Marlborough og Eugène gikk til angrep på ny, assistert av en avdeling under general Withers som rykket frem mot den franske venstreflanken, og tvang Villars til å trekke styrker fra sitt senter til å møte dem. Rundt kl. 1300 ble Villars hardt skadd av en muskettkule, som ødela kneet hans, og kommandoen gikk over til Boufflers. Det avgjørende siste angrep ble mot det nå svekkede franske senter av britisk infanteri under jarlen av Orknøyene, som klarte å ta den franske linje av redaner. Dette gjorde at det allierte kavaleri kunne rykke gjennom denne linjen og møte det franske kavaleriet bak.

En hard kamp fulgte, der Boufflers personlig ledet elitesoldatene i Maison du Roi. Han klarte å drive det allierte kavaleri tilbake til redanene hele seks ganger, men hver gang ble det franske kavaleri drevet tilbake av det britiske infantert. Til slutt, kl. 1500, forstod Boufflers at slaget ikke kunne vinnes og gav ordre om retrett, som skjedde i god orden. De allierte hadde tapt så mange menn at de ikke kunne følge etter. På dette tidspunkt hadde de tapt over 21 000 mann, nesten dobbelt så mange som franskmennene.

Førstehåndsfortelling

En førstehåndsfortelling om slaget ved Malplaquet finnes i boken Amiable Renegade: The Memoirs of Peter Drake (1671-1753). Kaptein Peter Drake, en ire som det meste av livet levde som leiesoldat for forskjellige europeiske armeer, tjente for franskmennene i slaget og ble skadd flere ganger. Drake skrev memoarene som gammel mann.

Følger

Som standard var i krigføringen i denne tid, ble slaget regnet som en alliert seier, fordi franskmennene trakk seg tilbake ved slutten av slaget, og lot Marlborough være igjen på slagmarken, men med dobbelt så store tap. I motsetning til de tidligere seirene til hertugen klarte den franske arme denne gang å trekke seg tilbake i god orden og var relativt intakt. De var derfor fortsatt en potensiell trussel for framtidige allierte operasjoner.

Villars hevdet at et par franske nederlag som dette til, ville øydelegge den allierte arme og historikeren John A. Lynn skrev i The Wars of Louis XIV 1667-1714 at seieren var en pyrrhosseier men forsøket på å redde Mons var mislykket og festningen falt den 20. oktober. Likevel rystet meldingene fra Malplaquet, det blodigste slaget på 1700-tallet, Europa.

Ryktet om at selveste Marlborough var omkommet ble en av de mest populære franske folkevisene, «Marlbrough s'en va-t-en guerre». For denne siste av sine fire store slagseirer fikk ikke Marlborough noe personlig takkebrev fra dronning Anne. Richard Blackmores Instructions to Vander Beck var det eneste av de engelske dikt som prøvde å hylle «seieren» i Malplaquet, mens det engelske Tory-partiet begynte å drøfte å trekke seg ut av alliansen så snart de dannet regjering året etter.

Litteratur

• John A. Lynn: The Wars of Louis XIV: 1667–1714. Longman, (1999). ISBN 0-582-05629-2
• Peter Drake: Amiable Renegade: The Memoirs of Captain Peter Drake (1671-1753) Stanford University Press, (1960).

Eksterne lenker

• (en) Battle of Malplaquet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Slaget ved Malplaquet på Battlefield Anomalies.
• The French Army 1600-1900
• Slaget ved Malplaquet på BritishBattles.com
• Amiable Renegade: The Memoirs of Captain Peter Drake (1671-1753)