Slaget ved Freiberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Slaget ved Freiberg ble utkjempet 29. oktober 1762 og var det siste store slaget i sjuårskrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Prins Henrik av Preussen, den yngre broren til kong Fredrik II av Preussen, kommanderte en armé som hovedsakelig besto av «annenrangs» soldater og frie bataljoner, men valgte likevel å ta offensiven mot østerrikerne kommandert av først Stutterheim, som hadde støtte fra det østerrikske korpset til András Hadik. De allierte hadde gravet seg ned på en høyde vest for byen Freiberg. Denne stillingen blokkerte all adgang til Dresden. Bak den allierte stillingen lå elven Mulde, med broer øst for byen. Den 28. oktober rekognoserte prins Henrik og staben hans den allierte stillingen. De støtte på lette østerrikske tropper i skogen foran høyden, men Henrik fikk likevel nok informasjon til å danne seg et godt bilde av til fiendens fordeling av styrkene.

Det var klart for Henrik at hovedstyrken til østerrikerne, korpset til Campitelli, var betryggende forskanset på høydene sørvest for byen, mens keiserarméen lå på høydene som blokkerte den vestlige veien til Freiberg. Selv om fronten på stillingen deres var forsterket med flere redutter og piggtrådsperringer, så virket det ikke som det var styrker som vernet høyreflanken til den allierte arméen. Dette var et altfor fristende mål for prinsen som planla å låse østerrikerne fast i sørvest med en liten avdeling, mens hovedarméen hans tok keiserarméen fra flanken. Henrik gamblet på at det østerrikske korpset under Meyer ikke ønsket å forlate skansen på høyden sin.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Ved daggry den 29. oktober satte prins Henrik opp arméen sin i området vest for Lang Hennersdorf, og sendte Forcade med reservene i nord og Kleist i sør for å holdt fast Meyer, og Seydlitz og Stutterheim gikk til angrep på høyden hvor keiserarméen sto. Da de rykket fram ble det småtrefninger mellom prøysserne og kroater i skogen, men kroatene trakk seg raskt tilbake. Den unge Stutterheim møtte sterk motstand fra korpset til Campitelli og en stund stoppet angrepet opp. Flere prøyssiske kavaleriangrep klarte heller ikke presse østerrikerne og et regiment måtte tas fra venstreflanken for å stabilisere denne fronten. Mens hovedarméen til prøysserne gikk til angrep på denne stillingen, var terrenget vanskelig for Seydlitz og kavaleriet hans, og han tok kommando over infanteriet på flanken sin og gikk til angrep på flanken til Campitelli. Da presset økte begynt Stutterheim å flytte linjen sin sørover for å støtte forsvaret på en liten haug kalt Trois Croix. Henrik la også merke til denne haugen og sende grenaderene sine dit. Det østerrikske kavaleriet gikk til angrep på prøysserne, og selv om de gikk på store tap, kjøpte de nok tid for de østerrikske grenaderene til at de klarte å innta haugen.

Gamle Stutterheim var ikke passiv og merket seg at østerrikerne flyttet seg sørover. Han forstod at forsvaret foran fronten hans hadde blitt svekket av denne bevegelsen og ga ordre til troppene om å gå til angrep og det østerrikske infanteriet begynte å falle sammen. De prøyssiske hussarane angrep gjennom det fiendtlige infanteriet som falt sammen og ble hugget ned av prøysserne. Med flanken helt åpen ga Stutterheim ordre om retrett. Som ventet forlot ikke korpset til Mayer stillingen sin for å hjelpe resten av arméen sin, men protesterte senere og sa at han bare hadde holdt seg til ordren om å holde stillingen sin til den siste blodsdåpe. Prøysserne mistet 1 400 mann, de allierte 7 000 mann og 28 kanoner.

Resultat[rediger | rediger kilde]

De allierte trakk seg helt tilbake til Pirna Prøyssere fulgte forsiktig etter og ble etter hvert mer og mer dristige. Kleist var borte fra resten av arméen den første uken i november for å plyndre de østerrikske magasinene i Sachsen, noe han gjorde og totalt raserte de. Han tok så de sårbeinte soldatene sine inn i Franken etter ordre fra Henrik, for å bringe østerrikerne i uorden. Naumberg, Würzburg og Regensburg ble tatt og det ble tatt «krigsskatt» hos de herskende fyrstene. Stutterheim ba Hadik innstendig om å få reise hjem å forsvare hjemlandet sitt, men ukjent for ham hadde Hadik i hemmelighet snakket med Kong Fredrik og kommet frem til en avtale som gjorde at keiserarméen ble oppløst.