Skriftgransking

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Skriftgransking er en kriminalteknisk metode som befatter seg med de såkalte «tause vitner». I motsetning til grafologen prøver skriftgranskeren ikke å finne ut noe om personligheten til skriveren, men sammenligner ulike skriftstykker for å se om de kan stamme fra samme person, eller om det er ulike skrivere. Det kan dreie seg om underskrifter, for eksempel på et testamente, eller lengre tekster. Ved siden av ren skriftsammenligning, har også skriftgranskeren oppgaver av mer teknisk art. Det kan for eksempel dreie seg om å undersøke blekk for å se om tekst/tekster kan være skrevet med samme penn, framkalle nedtrykk etter skrift i papiret eller framkalle skrift som er bleket bort eller ikke er lesbar av andre årsaker. En skriftgransker vil også ha kunnskap om skrivemaskinskrift, og forskjellige undersøkelser knyttet til dette er fortsatt aktuelle, men i mindre grad enn tidligere. Dokumentundersøkelser er også en viktig del av oppgavene, for eksempel vurdering av ektheten av pass.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

I Norge blir skriftgranskere utdannet ved Kriminalpolitisentralen, og det kreves tre års høyskole- eller universitetsbakgrunn. Opplæringsprogrammet strekker seg over fire år og settes bare opp når det er ledige stillinger.[1] Den offisielle yrkesbetegnelsen på en som arbeider med skriftgransking, er «skriftgransker», ikke «skriftekspert».

Utvikling i Norge[rediger | rediger kilde]

Historisk sett begynte man med skriftgransking samtidig med annen kriminalteknikk, mot slutten av 1800-tallet. Vitenskapelige metoder ble ansett som pålitelige og begynte å spille en rolle for etterforskning av forbrytelser. I begynnelsen var kriminalteknikken lite spesialisert. De som påtok seg slike oppdrag, ble oppnevnt av politiet fra sak til sak. Kjemikeren Ludvig Henrik Benjamin Schmelck (1858−1916) opprettet i 1881 det første laboratoriet i Norge for næringsmidler. Som anerkjent kjemiker oppnevnte politiet ham når de hadde behov for rettskjemiske undersøkelser, og andre oppgaver innenfor kriminalteknikk, som skriftgransking.

Det var han som analyserte den anonyme brevene om Knut Hamsun som Anna Munch ble mistenkt for å stå bak.[2] En elev av Schmelck var Charles M. Bruff (1887−1955). Da Schmelck døde i 1916, overtok Bruff rollen som politiets oppnevnte i saker der det trengtes en rettskjemiker. I 1921 ble han autorisert som Norges første faste rettskjemiker. Han ble etter hvert internasjonalt anerkjent som en dyktig fagmann. Det ble også skrevet en bok om Bruffs meritter med tittelen De tause vitner.[3]

En elev av Bruff var major Per Øvrebø. Han valgte en annen vei enn Bruff, og startet som skriftgransker med privat praksis. Han var også Norges første heltids skriftgransker. I mange år fikk han alle oppdragene som politiet ønsket å få vurdert, samtidig som han også arbeidet for privatpersoner. Etter hvert ønsket Kripos å utdanne sine egne skriftgranskere, og kandidatene ble plukket ut etter test blant politifolk ved etaten, og lært opp av Per Øvrebø. Han skrev også en lærebok i skriftgransking som kom ut i 1943, den eneste i sitt slag i Norge.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utdanning: Skriftgransker
  2. ^ Ingar Sletten Kolloen: Hamsun, svermeren (s. 216), Gyldendal 2003, ISBN 82-05-30069-0
  3. ^ Charles Bruff (1949). De tause vitner. Aschehoug. 
  4. ^ Per Øvrebø (1943). Skrift-gransking. Gyldendal.