Skoledirektør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skoledirektør
Nytt navn Utdanningsdirektør fra 1992
Oppgaver Statlig tilsynsmyndighet for skolevesenet
Tidligere utført av Stiftsdireksjonen fram til 1860
Senere utført av Utdanningsdirektøren fra 1992
Opprettet 1860
Lovhjemmel Lov om Almueskolevæsenet paa Landet av 16. mai 1860
Sammenslått Overført til Fylkesmannen i 2003
Forvaltningsområde Skole, utdanning
Forvaltningsnivå Stat

Skoledirektør var et embete som ble opprettet ved allmueskoleloven av 1860. Skoledirektørene representerte den regionale statlige tilsynsmyndigheten på skolefeltet helt til embetet ble opphevet i 1992. Skoledirektørens oppgaver ble da overført til de nyopprettede regionale statlige utdanningskontorene, ledet av utdanningsdirektører. I 2003 ble utdanningsdirektøren en del av fylkesmannsembetet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprettelse[rediger | rediger kilde]

Ved Lov om Almueskolevæsenet paa Landet av 16. mai 1860 ble det opprettet stillinger som skoledirektør i alle stift (§ 80). Fram til da hadde stiftsdireksjonen (biskop og stiftamtmann) hatt overtilsynet med skolevesenet. Skoledirektøren tiltrådte stiftsdireksjonen ved behandling av skolesaker på landet, mens byskolene foreløpig lå utenfor skoledirektørens myndighet. Skoledirektøren utgjorde nå, sammen med biskopen, det nye overtilsynet for skolene på landet i stiftet.

Hensikten med opprettelsen av skoledirektørstillinger i 1860 var å styrke stiftsdireksjonen i behandlingen av skolefaglige spørsmål. Skoledirektøren skulle reise rundt i skoledistriktet og gjøre seg kjent med forholdene, og være rådgiver for kommunenes skolekommisjoner og lærere i skolespørsmål. Både skoledirektør og biskop fikk adgang til skolekommisjonenes og formannskapenes forhandlingsmøter, men uten stemmerett. Samme rett til adgang hadde skoledirektøren til amtsformannskapets forhandlinger i «Skolevæsenets Anliggender» (§ 81).

Skoledirektørkontorer[rediger | rediger kilde]

I 1964 ble det etablert skoledirektørkontorer i hvert fylke. Situasjonen for skoleadministrasjonen på fylkesplan hadde lenge vært uklar, med varierende ordninger i de ulike fylkene. Samtidig var det diffuse grenser mellom fylkesskolestyret og den statlige skoledirektøren.

På bakgrunn av dette ble det satt ned et utvalg for å gå gjennom skoleadministrasjonen på det regionale nivået.[1] Utvalget anbefalte en felles skoleadministrasjon for stat og fylke med skoledirektøren som administrativ leder. Skoledirektørkontoret skulle da være sekretariat for fylkesskolestyret, med skoledirektøren som leder. En forutsetning var da at hvert fylke fikk sin skoledirektør. Komiteens innstilling ble vedtatt av Stortinget i 1964.

Resultatet var at skoledirektøren fra 1964 fungerte som administrativ leder for fylkeskommunens skoleadministrasjon og sekretær for fylkesskolestyret. I tillegg var skoledirektøren fortsatt statlig embetsmann med de oppgaver som hørte til embetet. Denne dobbeltfunksjonen hadde skoledirektøren helt fram til opprettelsen av egen fylkesskolesjef ved Lov om grunnskolen av 1969, med ikrafttredelse i 1971. I lovens § 37 heter det: «I kvar fylkeskommune skal det vere ein fylkesskolesjef tilsett av fylkesutvalet etter tilråding frå fylkesskolestyret».

Utdanningsdirektører[rediger | rediger kilde]

Skoledirektøren fortsatte som et statlig embete fram til 1992 da oppgavene ble overført til de nyopprettede regionale statlige utdanningskontorene. Navnet skoledirektør ble endret til utdanningsdirektør. I 2003 ble utdanningsdirektøren en del av fylkesmannsembetet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utvalget til å gjennomgå den statlige regionale og den fylkeskommunale skoleadministrasjon, oppnevnt ved Kgl. Res. 26. januar 1962

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lov om Almueskolevæsenet paa Landet, 16. mai 1860
  • Lov om grunnskolen, 13. juni 1969

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Odd Asbjørn Mediås: Skoledirektørembetet i Norge 1860-1992. KUD 1996
  • Liv Mykland: Håndbok for brukere av statsarkivene. Riksarkivarens skriftserie 19. Oslo 2005.