Sirkumpolar stjerne
En sirkumpolar stjerne er en stjerne som, sett fra en gitt breddegrad på jorden, aldri går ned (dvs. aldri forsvinner under horisonten), på grunn av at den er nær en av himmelpolene. Sirkumpolare stjerner er derfor synlige (fra det nevnte stedet) hele natten, hver natt i året (og ville vært synlige hele dagen også, hvis det ikke hadde vært for lyset fra solen). Andre himmelobjekter enn stjerner kan også være sirkumpolare, betingelsen for å være sirkumpolar er den samme for stjerner og andre objekter.
Forklaring[rediger | rediger kilde]
I det jorden roterer daglig om sin egen akse, synes stjernene å rotere i sirkulære baner rundt en av himmelpolene (den nordlige himmelpolen for observatører på den nordlige halvkule, eller den sørlige himmelpolen for observatører på den sørlige halvkule). Stjerner langt fra en himmelpol synes å rotere i store sirkler; stjerner som er meget nært en himmelpol roterer i små sirkler, og synes derfor knapt å delta i noen daglig bevegelse i det hele tatt. Avhengig av observatørens breddegrad på jorden, er noen stjerner – de sirkumpolare – nært nok himmelpolene til å forbli kontinuerlig over horisonten, mens andre stjerner forsvinner under horisonten i en viss del av sin daglige, sirkulære bane (og andre forblir permanent under horisonten).
De sirkumpolare stjernene synes å ligge innenfor en sirkel med sentrum i himmelpolen og som tangerer horisonten. På Nordpolen er den nordlige himmelpolen rett over hodet, og alle stjerner som er synlige i det hele tatt (dvs. alle stjerner på den nordlige himmelhalvkule), sirkumpolare. I det en reiser mot sør, flytter den nordlige himmelpolen seg mot den nordlige horisonten. Flere og flere stjerner som befinner seg på avstand fra den begynner å forsvinne under horisonten i en viss del av sin daglige «bane», og sirkelen som inneholder de gjenværende sirkumpolare stjernene blir mindre og mindre. På jordens ekvator forsvinner denne sirkelen til ett enkelt punkt – selve himmelpolen – som ligger i horisonten, og det er derfor ingen sirkumpolare stjerner i det hele tatt.
I det en reiser mot sør fra ekvator, hender det motsatte. Den sørlige himmelpolen ses høyere og høyere på himmelen, og alle stjerner som ligger innenfor en voksende sirkel med sentrum i den polen blir sirkumpolare rundt den. Denne fortsetter til en når Sydpolen, hvor, igjen, alle synlige stjerner er sirkumpolare.
Den nordlige himmelpolen befinner seg meget nært Nordstjernen (Polaris), så fra den nordlige halvkule synes alle sirkumpolare stjerner å rotere rundt Polaris. Polaris selv forblir nesten i ro, alltid i nord (dvs. at asimut er 0°), og alltid i samme elevasjon (vinkel med horisonten); elevasjonen er lik breddegraden til observasjonsstedet på jorden.
Betingelser[rediger | rediger kilde]
At et himmelobjekt er sirkumpolart avhenger av to ting – himmelobjektets deklinasjon og observasjonsstedets bredde. Hvis deklinasjonen er større enn observasjonsstedets avstand fra Nordpolen eller Sydpolen målt i grader, er objektet sirkumpolart.
Eksempel: Stjernen Dubhe i Karlsvogna har deklinasjonen N 61,8°. Oslos bredde er N 59,9°. Det vil si at Oslo har polavstanden 90° − 59,9° = 30,1° . Siden deklinasjonen er større enn dette, er Dubhe sirkumpolar sett fra Oslo.
Midnattssolen er et eksempel på at solen kan være sirkumpolar.
Stjernebilder[rediger | rediger kilde]
Et sirkumpolart stjernebilde er et stjernebilde (gruppe av stjerner) som aldri går ned bak horisonten, observert fra et sted på jorda.[1] Observert fra Nordpolen er alle fullt synlige stjernebilder nord for himmelekvator sirkumpolare, og likedan for stjernebilder sør for himmelekvator observert fra Sydpolen. Observert fra ekvator er det ingen sirkumpolare stjernebilder. Fra nordlige middelbredder (40-50° N) kan sirkumpolare stjernebilder omfatte Ursa Major, Ursa Minor, Draco, Cepheus, Cassiopeia og den mindre kjente Camelopardalis.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Shivers, Jay S. (2011), Programming Recreational Services, Jones & Bartlett Publishers, s. 319, , https://books.google.com/books?id=Fy2GBiDEU2oC&pg=PA319.
- ^ Young, Charles Augustus (1897), Uranography: A Brief Description of the Constellations Visible in the United States, with Star-maps, and Lists of Objects Observable with a Small Telescope, Ginn, ss. 9–14, https://books.google.com/books?id=tylLAAAAIAAJ&pg=PA9.