Simon Sjølie
| Simon Sjølie | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. sep. 1865 Sjølisand | ||
| Død | 8. des. 1938 (73 år) Koppang | ||
| Beskjeftigelse | Bonde, forstmann | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Simon Sjølie (født 28. september 1865 i Rendalen, død 8. desember 1938 på Koppang) var gårdbruker og skogeier på gården Nedre Sjølie sørøst i Rendalen, og ordfører i Ytre Rendal 1893–1894.[1][2][3] Han var Venstremann, og satt i styret for amtsvenstreforeningen omkring 1903–06.[4][5]
Han var utdannet forstmann fra Skogsinstitutet i Stockholm 1887.[6] Han var faglig nysgjerrig, og skal ha vært en av de første i Hedmark til å drive med flatehogst.[7] Han forsøkte også andre nye driftsmetoder.[8] Han var den første formannen i Østerdalenes Skoveierforening og skrev fagartikler i Årbok for Norsk forstforening og i Tidsskrift for skogbruk.[9] Han var også styreformann i Østerdalens jeger- og fiskerforening i ett år.[10]
Han overtok gården Nedre Sjølie med dens store skogeiendommer etter faren i 1891, og overlot jord-delen av den til dattera Aasta i 1927.[11][12][13] Han måtte selge skogen til staten i 1932 som følge av en blanding av forsømt skogsdrift, ubetalt skatt og en salgskontrakt som ble anullert av kjøperne etter en uklar konsesjonsbehandling.[14] Han ble i 1933 innvilget en årlig godtgjørelse på 5000 kr året for de tap han hadde lidd i saken og for odelsfraskrivelse.[15][12] Dattera Aasta Sjølie Onstad (1905–1985) kjøpte tilbake gården fra staten i 1935.[11][16][17] Hun var i sitt andre ekteskap, fra 1936, gift med skipsreder Haakon Sverre Onstad (1901-1980), bror av Niels Onstad.
Simon Sjølie var som ung «ofte sykelig», og oppholdt seg tidvis i Tyskland for helsas skyld.[12][18] Han beskrives også som en «belest og bereist mann. Det var neppe det land i Europa han ikke hadde besøkt i yngre dager.»[19]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bull, Jacob B. (1916). Rendalen. Gyldendalske boghandel. s. 170.
- ^ «Ordførere i Hedemarkens Amt fra 1838. Rendalen». Hedemarkens Amtstidende 19. august 1910. Hamar. 1910.
- ^ I J.B. Bulls bygdebok står det at Simon Sjølie var ordfører 1893–97, etterfulgt av Sæming Hole. Denne opplysningen gjentas i Odd Nytrøens bygdebok for Ytre Rendal. I en 70-årsomtale av Sæming Hole i avisen Østlendingen står det imidlertid at Hole var ordfører 1895–98. «70 år». Østlendingen 21. februar 1927. Elverum. 1927. s. 2.
- ^ Forhandlingsprotokoll for Norges venstreforening 1884-1909. Riksarkivet. 1994. s. 160. ISBN 8254800383.
- ^ «I Hedemarken». Morgenbladet 5. august 1903. Oslo. 1903. s. 1.
- ^ Norske forstkandidater. Rambæks trykkeri. 1954. s. 36.
- ^ Hamar krets av Norsk forstmannsforening 1908-1958. Kretsen. 1958. s. 28.
- ^ Myhrwold, Albert Karsten (1928). Skogbrukslære. Oslo: Grøndahl. s. 575, 609.
- ^ Halberg, Paul Tage (1999). Bjelker i Bygde-Norge : skogeierorganisasjonen og skogbruksnæringen 1894-1994 …. Glommen skogeierforening. s. 96. ISBN 8299503108.
- ^ «Østerdalens jeger- og fiskerforening». Østlendingen 17. desember 1946. Elverum. 1946. s. 5.
- ^ a b Norske gardsbruk : Hedmark fylke. 2. Oslo: Forlaget Norske gardsbruk. 1943. s. 1646.
- ^ a b c Nytrøen, Odd (1970). Ytre Rendal, gard og ætt. s. 70, 75.
- ^ Adressebog for Hedemarkens amt med skatteligninger. Kristiania: S.M. Bryde. 1910. s. 257.
- ^ «Skogeierens tragedie». Nordisk Tidende 25. juli 1933. 1933. s. 7.
- ^ «Innst.S. nr 169: Innstilling … angående godtgjørelse til Simon Sjølie …». Stortingsforhandlinger. 1933. 6a. Oslo. 1933. s. 356–360.
- ^ Engelstad, Eivind S. (1963). Storgårder i Norge. 2. Oslo: Hjemmenes forlag. s. 95–97.
- ^ Serie med fotografier fra gården Nedre Sjøli, Rendalen, Hedmark. Fra Eivind S. Engelstads storgårdsundersøkelser 1959; fotograf Bergljot Sinding; eier: Norsk Folkemuseum; Digitalt museum
- ^ Artikkelen «Om Sjølie-slekten» av J. Utheim er udatert, men må være skrevet før 1904, ettersom Simon Sjølie nevnes som ugift. Artikkelen er trykket opp i Østerdalen : årbok 1975. A. Westgård (komm.). 1976. s. 52-57. ISBN 8290221002.
- ^ «Dødsfall». Morgenbladet 13. desember 1938. Oslo. 1938. s. 4.