Sikkerhetsloven 1998

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sikkerhetsloven 1998
TypeLov
VirkeområdeNorge
MyndighetForsvarsdepartementet
Vedtatt20. mars 1998
I kraft1. juli 2001
Opphevet1. januar 2019
Nettsidelovdata.no

Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (kortnavn: sikkerhetsloven) var en norsk lov som ble vedtatt i 1998 og trådte i kraft i 2001. Loven ble erstattet av den nye Sikkerhetsloven, som trådte i kraft 1. januar 2019.

Om den opphevede loven[rediger | rediger kilde]

Loven hadde til formål å legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot Norges selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, ivareta den enkeltes rettssikkerhet, og trygge tilliten til og forenkle grunnlaget for kontroll med forebyggende sikkerhetstjeneste.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En utredning med betydning for lovens utforming var «Rapport om samordning av tiltakskrav for beskyttelse av informasjon», som var en rapport datert 19. desember 1991. Bakgrunnen for rapporten var at regjeringen våren 1990 besluttet å sette i gang arbeid med utforming av nytt samordnet regelverk for informasjonsbeskyttelse. Det ble oppnevnt interdepartementale styrings- og arbeidsgrupper. Styringsgruppen hadde representanter fra Statsministerens kontor, Administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando, Justisdepartementet, Datatilsynet, og Næringslivets sikkerhetsråd/NHO.

Rapporten ble utarbeidet av arbeidsgruppen under ledelse av Brynjar Mørkved, Administrasjonsdepartementet. Ellers deltok Forsvarets overkommando og Datatilsynet med flere representanter hver og Næringslivets sikkerhetsråd/NHO. Gruppen foreslo at det skulle vedtas én felles forskrift til erstatning for bl.a. Sikkerhetsinstruksen, Beskyttelsesinstruksen, Datasikkerhetsdirektivet samt at forskriften også skulle regulere Datatilsynets virksomhet. Gruppen tok utgangspunkt i mandatet til det regjeringsoppnevnte Lovstrukturutvalget - NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket - og konkluderte med at det ikke var behov for flere enn ett regelsett på forskriftsnivå. Professor Jon Bing ble engasjert for å utrede tilpasninger på lovnivå herunder forvaltningsloven. Styringsgruppen ga rapporten sin tilslutning og den ble sendt på høring. Administrasjons- og Justisdepartementene besluttet å ikke gå videre med forslagene uten nærmere begrunnelse, men grunnen var nok kostnadene. Mange av forslagene ble ført videre av Forsvarsdepartementet i den etterfølgende sikkerhetsloven. Dessuten ble forslaget om å opprette en norsk kryptoalgoritme tatt til følge, se sikkerhetsloven.

Virkeområde[rediger | rediger kilde]

Loven gjaldt for forvaltningsorganer, som inkluderer ethvert organ for stat eller kommune. Loven gjelder også for ethvert rettssubjekt som er leverandør av varer eller tjenester til et forvaltningsorgan i forbindelse med en sikkerhetsgradert anskaffelse.[2] Norges domstoler var også omfattet av loven, med de særregler som følger av bestemmelsene om sikkerhetsklarering og autorisasjon i og i medhold av domstolloven og straffeprosessloven.

Loven regulerte i hovedtrekk tre områder: informasjonssikkerhet, objektsikkerhet og personellsikkerhet.

Forebyggende sikkerhetstjeneste[rediger | rediger kilde]

I henhold til loven hadde Forsvarsdepartementet det overordnede ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste, som var definert som planlegging, tilrettelegging, gjennomføring og kontroll av forebyggende sikkerhetstiltak som søker å fjerne eller redusere risiko som følge av sikkerhetstruende virksomhet. Departementets utøvende funksjoner ivaretas av Nasjonal sikkerhetsmyndighet,[3] hvis oppgaver fremgår av lovens § 8.[4]

Sikkerhetslovens kapittel 5 hjemler også objektsikkerheten, det vil si beskyttelsen og adgangskontrollen til anlegg av beredskapsmessig betydning, et forhold som fra 1914 til 1998 var hjemlet i Lov om forsvarshemmeligheter. Sikkerhetsloven gir hjemmel for begrensning av adgangen til å rekognosere, fotografere, nedtegne, eller skaffe seg uberettiget adgang til militære anlegg.

Sikkerhetsgradering[rediger | rediger kilde]

Lovens paragraf 11 anga de sikkerhetsgrader som skulle brukes til sikkerhetsgradering når informasjon måtte beskyttes av sikkerhetsmessige grunner:[5]

  1. «Strengt hemmelig» brukes dersom det kan få helt avgjørende skadefølger for Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.
  2. «Hemmelig» brukes dersom det alvorlig kan skade Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.
  3. «Konfidensielt» brukes dersom det kan skade Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.
  4. «Begrenset» brukes dersom det i noen grad kan medføre skadefølger for Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.

Forskrifter hjemlet i loven[rediger | rediger kilde]

Det var fastsatt forskrifter for hvert av lovens tre hovedområder (personellsikkerhet, informasjonssikkerhet og objektsikkerhet):

  • forskrift 29.6.2001 nr 723 om sikkerhetsadministrasjon - fastsatt ved kgl.res. som samtidig opphevet 17 forskrifter, instrukser, direktiv, regler, bestemmelser m.v. hovedsakelig i tråd med forslagene fra foran nevnte rapport av 19.12.1991. Reguleringsområdet ble således ryddet før de to neste forskriftene ble vedtatt. Forskriften omhandler personellsikkerhet
  • forskrift av 1.7.2001 nr 744 om informasjonssikkerhet - fastsatt av Forsvarsdepartementet. Til forskjell fra forslaget i foran nevnte rapport av 19.12.1991 er forskriften ikke hjemlet i personopplysningsloven og den gjelder derfor ikke for Datatilsynet
  • forskrift av 22.10.2010 nr 1362 om objektsikkerhet - fastsatt ved kgl.res. Forskriften ble foreslått av Objektsikkerhetsutvalget ved Rapport om forebyggende sikring av objekter mot terror- og sabotasjehandlinger av 24.5.2002.

Forskriften om informasjonssikkerhet var langt mer omfattende enn de to andre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste Lovens formålsparagraf (§ 1) opphevet
  2. ^ Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste § 2 (opphevet)
  3. ^ Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste § 4 (opphevet)
  4. ^ Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste § 8 (opphevet)
  5. ^ Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste § 11 (opphevet)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]