Sigurd Slembe (drama)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sitat

Nå skal du høre, hellig Olav!
I dag vant jeg på Beintein. Beintein var
den sterkeste i landet. Nå er jeg!

Sitat
– Åpningsmonologen, Sigurd kneler ved et Olavsalter
SitatHallkjell: Meg har han aldri dradd til seg. Fra første stund måtte jeg samle alle mine krefter for liksom ikke å komme under hans hæl. Men syntes det som om ingen kunne leve i hans nærhet uten som trell
Tjostulv: Det kjente jeg ikke. - Jeg skulle én gang ha gitt ham alt, selv mitt liv. Hvem vet, i lykken var han blitt en stor konge?
Koll: Det tror jeg ikke. Gjør ulykken ham ond, ville makten gjøre ham hard
Sitat
– Kongens motstandere, før den siste striden

Sigurd Slembe er et skuespill i tre deler av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1862. Stykket regnes blant Bjørnsons beste. Stykket bygger på historisk materiale om den norske tronpretendenten Sigurd Slembe (1100–1139) fra borgerkrigstiden.

Stykket er bygget opp i tre deler, «Sigurds første flukt», «Sigurds anden flukt» og «Sigurds hjemkomst». Den første, korteste delen foregår i sin helhet inne i en kirke i Stavanger i året 1122, og Sigurds sinn svinger fra overmot til redselen for å være årsak til borgerkrig når han får vite at han er kongssønn. Den ender med at han rømmer landet. Stoffet er lyrisk anlagt, og bygget rundt Sigurds monologer. Del to foregår i 1127, på Katanes i Skottland og på Orknøyene, og handlingen dreier seg om Sigurds tvil på sin bestemmelse, og morens og mosterens planer på hans vegne. Denne delen kan i og for seg sees som et helhetlig drama for seg selv. Tredje del foregår i Norge fra 1136 til Sigurds død i 1139.

Stykket er inspirert av lesning av P.A. Munchs bokverk Det norske folks liv og historie, og samtaler med Munch. Bjørnson var også inspirert av Schillers Wallenstein-trilogi.

Edvard Beyer sier i Norges litteraturhistorie (1976) at stykket er «tragedien om en mann som har 'tusen, tusen tanker for mitt fedreland' og både evnene og retten til å sette dem ut i livet, men som lider nederlag og ingenting for gjort fordi han stiller seg utenfor ethvert fellesskap, søker makt og ære mer enn det allmenne beste og aldri lærer å tøyle sin ubendige, selvsyke kraft.»[1]

Stykket blir ikke alltid oppført med alle tre deler. Fra stykket utkom i 1862 tok det syv år før det ble spilt i sin helhet, og da i Tyskland. En oppsetning på Christiania Theater i 1885 omfattet forsåvidt hele stykket, før første gang i Norge, men var omarbeidet. Stykket ble sist oppført av Teatret Vårt under Bjørnsonfestivalen 2008. Svein Solenes spilte hovedrollen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beyer, Edvard (1920-2003) (1991). Norges litteraturhistorie. Bind 3 Fra Ibsen til Garborg. Oslo: Interbok : Cappelen.