Sgian-dubh

Sgian-dubh båret i strømpe på høyre legg

Sgian-dubh (på gælisk: s̪kʲɪnˈt̪uh, ofte anglifisert som: skean dhu ˌskiː‿ən ˈduː) er en liten énegget kniv som bæres som en del av en skotsk Highland dress sammen med kilt. Den stikkes inn under den øvre del av kiltens strømper slik at bare den øvre del av skjeftet er synlig. Vanligvis bæres en sgian-dubh på høyre legg, men kan variere avhengig av om brukeren er høyre- eller venstrehendt.

Etymologi og stavemåte

Navnet kommer fra gælic sgian-dubh. Den opprinnelige betydningen av dubh er svart. Dette kan ha sammenheng med at det på tidlige kniver ofte ble benyttet myreik i skjeftet. Myreik er svart av farve. En annen forklaring ut fra historie og teorier rundt opprinnelsen til våpenet kan dubh her også forstås som skjult. Dette forbundet med tradisjonen fra det skotske Highland at en hensatte sine våpen ved inngangen når en ankom som gjest.

For det tilfelle at en likevel ble angrepet kunne en liten tveegget dolk, en mattucashlass (Gælic: sgian-achlais), skjult i armhulen sammen med en sgian-dubh skjult i strømpen gi en viss mulighet for selvforsvar.

Det finnes alternative stavemåter på engelsk som «skene-dhu» og «skeandhu».

Opprinnelse

Portrett av Alasdair Ranaldson MacDonell of Glengarry i 1812 av Henry Raeburn

Sgian-dubh kan være en videreutvikling av sgian-achlais, en daggert som kunne gjemmes i armhulen. Denne ble brukt av skottene i det 17. og 18. århundre. Den var noe større enn en moderne sgian-dubh og ble båret øverst i ermet eller i foret i jakken.

Høflighet og etikette tilsa at når en var på besøk hos en venn skulle en ikke bære skjulte våpen. Dermed ble sgian-achlais flyttet fra den skjulte plassen i armhulen til å bli stukket ned i strømpen og holdt på plass av strømpebåndet.

Myreik, nær svart på farve, er et meget hardt materiale og ofte brukt som skjefte. Dette kunne erstatte horn som også var mye brukt. Utsmykningen med sølv og edelstener reflekterer skottenes skepsis til papirpenger. På denne måten bar han med seg mesteparten av sitt jordiske gods. Sgian-dubh, «den sorte kniv», ble ofte båret som et skjult våpen i armhulen. En kan anta at sort her kan forstås som skjult, mer enn bare å henvise til den sorte skaftet. Når en Highlander hadde etterlatt alle sine våpen ved inngang slik skikken var, beholdt han dette skjulte våpenet. På den tid var det utrygt å avgi alle våpen og fremstå helt ubevæpnet, om ikke fra verten, så kunne en når som helst måtte ta opp kampen mot eventuelle andre inntrengere. Av respekt for verten var det vanlig å flytte den skjulte dolken fra armhulen til en mer synlig plassering i strømpen.

En ser ofte at en sgian-dubh inngår i portretter av menn i kilt fra midten av det 19. århundre. Et portrett av Colonel (oberst) Alasdair Ranaldson MacDonell of Glengarry utført av Henry Raeburn henger i det skotske nasjonalgalleriet. Her bærer MacDonell en Highland Scottish dirk på høyre side i beltet og i toppen av høyre strømpe sees et sammensatt par med to sigan-dubhs. Et lignende portrett finnes i samlingene til Skottlands nasjonalmuseum.

Konstruksjon

Et utvalg av sgian-dubhs. De to til venstre med «spear-point» blad, mens den til høyre er «clipped»

Tidlige blad hadde varierende utforming, noen hadde en «clipped» utforming der den ytre 1/3 delen av bladet falt i en rett linje eller en konkav bue ned fra knivens rygg mot spissen som var nær bladets senterlinje. Dette er samme utforming som den kjente Bowiekniv. En annen utforming var «drop point» hvor den ytre delen også faller, men nå i en konkav bue. På dagens kniver er «spear-point» den mest vanlige der bladet ligner en tveegget dolk, men med en bred rygg ca halve bladets lengde. Denne er ofte utført med dekorativt filarbeider som gir en taggete eller bølgende mønster langs knivens rygg. Vanlig bladlengde er 3-3,5 tommer (7,5 – 8.8 cm)

Idet en moderne sgian-dubh bæres som en seremoniell del av en nasjonaldrakt og ikke som et verktøy eller for selvforsvar, er bladet ofte enkelt laget, ofte i rustfritt stål. Skjeftet kan være laget i støpt plast i stedet for kunstferdig håndlagede ornamener. Beslagene kan være i støpt metall og med syntestiske «edelstener». Enkelte er ikke kniv i det hele tatt, men støpt i ett stykke inkludert «slire». En kan også finne kunstferdige eksemplarer som er et mesterstykke i håndsverk med treskurd i skjeftet av ibenholt eller myreik og beslag i sølv. Som motvekt til bladet kan skjeftets øvre ende være besatt med stener i røkkvarts og bladet utformet laget i damaskusstål eller etset med keltiske symboler eller heraldiske motiver.

Tradisjonelt er sliren laget av lær med forsterkninger i tre og med beslag i sølv eller andre metaller. Dette kan være håndsmidd og gravert eller støpt- Ofte er metalldelene kunstferdig utførmet med symboler som den skotske tistel, keltisk taurarbeide eller heraldisek elmenter så som et våpenskjold. Det er da et paradoks at dette normalt er skjult når sliren bæres stukket ned i strømpen. Dette er også årsaken tiil at mange slirer er sterkt forenklet.

Våpenlovgivning

I områder med nulltolleranse for bevæpning eller i områder med særlige skikkerhetsbestemmelser har det tidvis vært uenighet om det er tillatt å bære en sgian-dubh selv til en tradisjonell Scottish dress.

Sgian-dubh har ved flere anledninger blitt nektet i USA og endog i Scotland.

Som med andre kniver og stikkvåpen må en sgian-dubh tas med som innsjekket bagasje under flyreiser. I Scotland er det tillatt etter Criminal Law (Consolidation) (Scotland) Act 1995 å bære en sgian-dubh eller annet våpen, som del av en nasjonaldrakt. Tilsvarende gjelder i England og Wales.

I Norge vil en sgian-dubh komme i samme kategori som en bunadskniv og tillatt å bære til nasjonaldrakt.

Eksterne lenker

• The Sgian-dubh Arkivert 5. september 2010 hos Wayback Machine. (Joe D. Huddleston)
• The Skean Dhu (Scotland for Visitors)