Selvantennelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Selvantenning)
Hopp til: navigasjon, søk

Selvantennelse eller selv(an)tenning er et teknisk uttrykk for antennelse av et stoff uten vesentlig tilførsel av varme eller gnister utenfra[1]. I norsk brannstatistikk oppgis dette som årsak til nærmere 50 branner årlig; medregnes branntilløp og uoppklarte branner, blir antallet betydelig høyere. De fleste slike branner kan forebygges.[2].

Selvantennelse oppstår særlig i rom hvor det lagres porøst brennbart materiale, som svakt fuktig høy, kullstøv og løst papir, pussegarn eller stålull fuktet med tørrende oljer o.l. Langsom oksidasjon i materialet utvikler varme, og/eller frigjør lettantennelige stoffer. Varmeutviklingen kan skyldes én eller flere av følgende faktorer:

  • bakterielle prosesser, som i fuktig høy
  • kjemiske reaksjoner
  • fysiske reaksjoner

Ofte skjer selvantennelsen ved at reaksjonen skjer inne i materialet, der varmen ikke så lett unnslipper til omgivelsene. Dermed stiger temperaturen, og dette øker i sin tur hastigheten av oksidasjonen og derved varmeutviklingen. Temperaturen kan da komme opp i selvantennelsestemperaturen for materialet, og det tar fyr.

Selvantennelsestemperaturen for et materiale avhenger av forhold som trykk, blandingsforhold med oksygen og – for faste stoffer – materialets form. Pulver av metaller som aluminium og magnesium er langt mer lettantennelig enn f.eks. plater av det samme metallet.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

  • Tvistdotter, pussegarn, filler, stålull osv. med treoljeprodukter tilsatt tørrede oljer, f.eks. teakolje og linolje, er en vanlig årsak til selvantennelse. Oljen tørker ved at den opptar oksygen fra luften, under varmeutvikling. Dette kan skje i løpet av noen timer, men brannen kan også bryte ut etter flere uker.[3]
  • I bl.a. fuktig høy og halm foregår bakteriell nedbrytning, som fører til varmeutvikling. Høy og halm isolerer godt mot varmetap, så varmeutviklingen kan føre til at temperaturen når tennpunktet. En rekke låvebranner har oppstått på den måten. Brannen i Chicago 1871 oppstod trolig i en låve og ble aldri oppklart. Også i søppeldeponier forekommer branner pga. selvantennelse.
  • Fra myrer eller tørrlagte myrer utvikles av og til metanholdige gasser. Disse kan eksplodere eller ta fyr. Dette bidrog til f.eks. den uvanlig voldsomme Peshtigo-brannen i 1871.
  • Nitratfilm (film med cellulosenitrat som base) er ekstremt brennbar, og brannen produserer sitt eget oksygen, slik at den ikke lar seg slukke med vann. Dette har en visst så lenge slik film har vært i produksjon. Selv om tennpunktet er lavt (ca. 150 °C), er den likevel ikke selvantennende. Men i årenes løp brytes den ned, og ødelagt nitratfilm kan selvantenne ved temperaturer ned til ca. 40 °C. Dette viste seg i 1949, da en uvanlig varm sommer i New York førte til en rekke branner hvor en hadde lagret nitratfilm.[4]
  • Selvantennende mennesker (spontan menneskeforbrenning) har angivelig forekommet en rekke ganger. Noen få tilfeller virker veldokumentert, så det er antagelig et ekte fenomen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://snl.no/selvantennelse
  2. ^ http://www.mynewsdesk.com/no/if-skadeforsikring/pressreleases/disse-klutene-kan-selvantenne-999686
  3. ^ http://www.mynewsdesk.com/no/if-skadeforsikring/pressreleases/disse-klutene-kan-selvantenne-999686
  4. ^ James W. Cummings: Spontaneous Ignition of Decomposing Cellulose Nitrate Film, March 1950 Journal Of SMPTE Volume 54;http://www.brianpritchard.com/spontaneous_ignition.htm