Scotiahavet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Scotiahavets beliggenhet
Oversiktskart over Scotiahavet

Scotiahavet er et randhav til Sørishavet som ligger nord for Antarktishalvøya. Det ble navngitt i 1932 etter ekspedisjonsskipet «Scotia» som ble benyttet på Scotia-ekspedisjonen (1902–04) i dette området.[1] Scotiahavet avgrenses i nord av Ildlandet og Falklandsøyene, i vest av Drakestredet, i øst av øygruppene Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og i sør av Sør-Orknøyene og Antarktishalvøya. Deler av området utgjør Scotiaplaten, og deler ligger over Sør-Amerikas kontinentalsokkel. Havet dekker et areal på cirka 900 000 km² med en gjennomsnittsdybde på cirka 4 500 m og største dyp på cirka 5 840 m.[1]

I 1916 gjennomførte den britiske polarforskeren Ernest Shackleton sammen med fire andre ekspedisjonsmedlemmer en reise over Scotiahavet etter at deres fartøy «Endurance» hadde blitt knust i isen. Mannskapet brukte to uker på å krysse Scotiahavet fra Elefantøya til Sør-Georgia i den åpne livbåten «James Caird».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica.com (besøkt 3. februar 2011)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 57°30′S 40°00′V