Søren Anton Sørensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Søren Anton Sørensen
Født20. november 1849
Død9. september 1910 (60 år)
Beskjeftigelse Historiker
Nasjonalitet Norge

Søren Anton Sørensen (født 20. november 1849 i Sandar, død 9. september 1910 i Oslo) var en norsk pedagog og skribent.

Hans far var skipsreder, og Søren hadde privatundervisning. Han tok artium i Drammen 1868, og ble cand.theol. i 1873. Etter eksamen studerte han videre i utlandet. Han tok aldri jobb i kirken, men arbeidet i skoleverket. Han konverterte til katolisismen i 1899. Han var 1876-77 rektor for en amtsskoleVestfossen, 1880-82 lærer ved flere skoler i Kristiania, 1882-84 ved en privat skole på Østre Toten, og 1884-85 medstyrer for Kristiania private Middel- og Borgerskole. I 1885 overtok han som eier og rektor av Wieses latin- og realskole, som han drev til 1894, under navnet Sørensens Middelskole. Skolen ble nedlagt etter uoverensstemmelser med departementet.

Like fra 1872 hadde Sørensen skrevet lokalhistorie fra Vestfold, og han hadde skrevet mye om kirkelige, politiske og moralske spørsmål. Etter at skolen ble nedlagt i 1894 fortsatte hans skribentvirksomhet, blant annet gjennom omfattende granskning av middelalderske membranfragment i Riksarkivet. Han publiserte sin første artikkel om emnet i det danske tidsskriftet Varden i 1904. Han fikk støtte fra Nansenfondet til arbeidet i 1906 og 1907, og etter at han i 1908 presenterte arbeidet i Vitenskapsakademiet (foredraget trykt i Historisk tidsskrift samme år) ble han utnevnt til statsstipendiat.

Sørensen arbeid med membranfragmentene dokumenterte blant annet at forfattere som Augustin, Vergil, Isidor og Thomas av Aquino var kjent i Norge i middelalderen. Han fant også tidlige medisinske tekster.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • sambok 20 bøker av og om S.A. Sørensen
  • Olav Bø. «Søren Anton Sørensen» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg.