Romanske folk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De romanske språk i Europa i 1900-tallet.
Kart over steder med betydelig bruk av romanske språk: Spansk, fransk, portugisisk, italiensk, rumensk

Romanske folk, eller latinske folk (fra latin: romani, pl. romanus, «romere»), er en eldre betegnelse på folk hvis språk går tilbake til latin.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

I tidlig middelalder ble innbyggerne i det tidligere Romerriket kalt romani, for å skille dem fra de germanske folkene som med sine respektive språk immigrerte til det vestlige Romerriket i folkevandringstiden. De romanske folkene snakket vulgærlatin eller forløperne til de romanske språkene.

Som et resultat av den separate politiske utviklingen i de enkelte romansktalende regionene og fremveksten av forskjellige protoromanske folkespråk, var dette begrepet ute av bruk allerede i løpet av middelalderen og ble erstattet av geografiske eller politisk bestemte termer. Bare retoromanerne, rumenerne, arumenerne og istrorumenerne har navn som går tilbake til romanus.

Statene med romanske nasjonalspråk (Frankrike, Italia, Portugal, Spania, Romania og Moldova), som eksisterer i dag i det tidligere området til Romerriket, blir også referert til som romanske land. Den vanlige betegnelsen for innbyggerne i disse landene er imidlertid avledet fra de respektive landsnavnene (franskmenn, italienere osv.).

Avgrensning[rediger | rediger kilde]

Selv om de ikke taler noe romansk språk, er det mange grekere som kaller seg romií (Ρωμιοί, «romere»). Grunnen til dette er den tradisjonelle betegnelse for de gresktalende borgere av Østromerriket som rhomaioi (Ρωμαίοι, rhōmaíoi). Lignende overtagelseseffekt ser man i landnavnet Romania for «romernes» bosettingsområde.

Selvbetegnelsen for folkegruppen roma stammer ikke fra latinsk, men fra romaniordet rom for «ektemann». Ettersom romani ikke tilhører den romanske, men den indoariske gren av de indoariske språk, er roma-folket ikke romanere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bodo Müller: Bezeichnungen für die Sprachen, Sprecher und Länder der Romania. In: Günter Holtus u. a. (Hrsg.): Lexikon der romanistischen Linguistik (LRL). Niemeyer, Tübingen 1996, Bd. 2,1. Latein und Romanisch. Historisch-vergleichende Grammatik der romanischen Sprachen. 1996, ISBN 3-484-50232-0, S. 134–151.
  • Carlo Tagliavini: Einführung in die romanische Philologie („Le origini delle lingue neolatine“). 2., verb. Aufl., Francke (UTB; 8137), Stuttgart 1998, ISBN 3-8252-8137-X.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «romanske folk». Store norske leksikon. 20. november 2020. Besøkt 19. november 2021.