Rikshovmester (Danmark)
Rikshovmester (dansk rigshofmester, dvs. rikshoffmester) var et betydelig embete i Danmark fra begynnelsen av 1400-tallet til det ble avskaffet i forbindelse med innføringen av eneveldet i 1660. Rikshoffmesteren fungerte som rikets førsteminister og kongens stedfortreder. Som regel var han også stattholder i København og den verdslige lederen av riksrådet.
Under Erik av Pommern overtok en «hoffmester» drostens oppgaver.[1] Embetet «rikshoffmester» er kjent fra 1536, da «riksembetsmennene» var rigshofmester («rikshoffmester»), kongens kansler og riksmarsken;[2] en marsk var militær øverstbefalende.[3]
Danske rikshovmestere 1375–1660
[rediger | rediger kilde]- Hr. Frentzel 1373
- Degenhard Buggenhagen 1385
- Bent Byg Grubbe 1387
- Mikkel Rud 1397
- Jens Due 1400–1409
- Anders Jacobsen Lunge 1412–1413
- Jens Due 1414–1416
- Anders Jacobsen Lunge 1417–1423
- Erik Krummedige 1424
- Albrecht Morer 1439–1440
- Erik Nielsen Gyldenstierne 1441–1442
- Otte Nielsen Rosenkrantz 1445–1452
- Niels Eriksen Gyldenstierne 1453–1456
- Erik Ottesen Rosenkrantz 1456–1480
- Strange Nielsen Strangesen 1482–1487
- Poul Laxmand 1489–1502
- Niels Eriksen Rosenkrantz 1513–1515
- Frands Rantzau 1632
- Corfitz Ulfeldt 1641–1651
- Joachim Gersdorff 1651–1660
Referanser
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]