Reve-enka

Theodor Kittelsens illustrasjon til det norske folkeeventyret «Reveenka»^[1] i Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe utgitt i 1915.

Reve-enka er et skjemteeventyr^[1] fra Asbjørnsen og Moes samling av norske folkeeventyr utgitt fra 1841 til 1844. Reve-enka er også navnet på en norsk dokkefilm fra 1962 basert på dette eventyret.

Dokkefilmen[rediger | rediger kilde]

Bjørnen som frier og tjenestejenta til reveenka, ei lita katte, illustrert av Theodor Kittelsen.

Utstilling av Ivo Caprinos dokkefilmfigurer, deriblant fra animasjonsfilmen Reve-Enka (1962), i Filmens hus i Oslo.

Foto: 2003

Dokkefilmen Reve-Enka fra 1962 er regissert og produsert av Ivo Caprino. Filmen følger handlinga i det korte skjemteeventyret med samme navn.

Handling[rediger | rediger kilde]

Den vesle filmen begynner som en realfilm der eventyrsamleren Asbjørnsen er på besøk i ei stue. Da stueeieren Gurine begynner å fortelle eventyret for ham og niesen, fortsetter filmen som en dokkeanimasjon.

Eventyret handler om ei revefrue som har mistet mannen sin etter at han spiste for mange høns. Etter en sørgeperiode får reveenka friere på døra i huset der hun bor sammen med tjenetejenta, ei lita svart katte. Den første som banker på, er Ulven, men ham vil enka ikke gå ut med. Den neste er Bjørnen, som også blir avvist. Den tredje frieren på vei til enka, er en munter rev som er slitt og rufsete i pelsen. Han møter ei gammel kjerring som sitter fast i en stubbe. Reven hjelper henne fri og gir henne en matbit og fløteskvett. Som takk får han en ny, vakker pels. Da reven banker på døra hos reveenka og ber henne være med ut og gå, kaster hun fra seg strikketøyet og svarer strålende ja til den vakre frieren, at hun gjerne vil med ham lakke.

Caprino har ellers lagt til en liten scene i filmen som er basert på det korte eventyret om Haren som hadde vært gift der en hoppende glad hare forteller reven at han ble gift, fikk et troll til kjerring, fikk en stue og ble rik, men at alt brant opp – og «kjerringa med».^[2]