Religiøs traktat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Religiøs traktat er et «religiøst småskrift» (Bokmålsordboka) som brukes til evangelisering. De kan være i A5-format eller mindre og deles ut til mennesker man vil evangelisere for.

Bibelbud[rediger | rediger kilde]

Ved pietismens gjennombrudd i Norge ble det lagt stor vekt på litteratur. Allerede Hans Nielsen Hauge fikk trykt skrifter med kristelig innhold som han solgte på sine reiser. Siden overtok andre predikanter denne oppgaven. De ble kalt bibelbud og gikk fra grend til grend med bøker som de solgte i forbindelse med husmøter i hjemmene. Utover på 1800-tallet ble dette arbeid satt i system av Lutherstiftelsen, som var forløperen til Det norske lutherske indremisjonsselskap. Men ved århundreskiftet var det ebbet ut og nesten gått i glemmeboken i organisasjonen.

Traktatarbeid i Indremisjonen[rediger | rediger kilde]

Johan Martin Wisløff tok i 1914 opp tanken om igjen å starte traktatarbeid. Han begrunnet det med at gode traktater var «et velsignet virkemiddel for den indre misjon».[1] Arbeidet ble organisert slik at indremisjonsforeningene opprettet traktatkomiteer som fikk tilsendt traktater gratis ti ganger årlig. I perioden 1914 – 1916 ble det opprettet 114 traktatkomiteer rundt om i landet. Det ble gitt ut 23 traktater i et opplag på til sammen 460.000 eksemplarer.[2] I årene etter fram til 1920 økte dette til 138 traktatkomiteer, 46 forskjellige traktater og et opplag på nærmere to millioner.[3]

I 1925 byttet man format fra to sider til en mindre størrelse i fire sider og med et bilde som blikkfang. Det var nå 291 traktatkomiteer rundt om i landet. I tillegg var det 134 enkeltpersoner som regelmessig fikk tilsendt traktater for spredning.[4] Arbeidet fikk en knekk under andre verdenskrig, for da ble det papirrasjonering og man kunne ikke trykke så mange som man ønsket. En av traktatene ble også beslaglagt av nazistene. Den hadde tittel Det siste slag og var en allusjon til uttrykket: «England taper alle slag - så nær som det siste». Men da ordren om beslaglegging kom, var traktaten spredt over hele landet.[5]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tor Singsaas: Den norske Lutherstiftelses traktater – en teologisk karakteristikk 1976

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie II 1970 side 138
  2. ^ Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie II 1970 side 139
  3. ^ Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie II 1970 side 193
  4. ^ Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie II 1970 side 263
  5. ^ Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie II 1970 side 383