Rørlegger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rørlegger på jobb

En rørlegger monterer rørtekniske installasjoner i alle typer bygg. Installasjonene kan være sanitæranlegg, varmeanlegg, brannslukkingsanlegg, kjøleanlegg og gassanlegg.

Rørlegger er en håndtverksutdannet fagarbeider som særlig arbeider med installering, reparering og vedlikehold av varme-, ventilasjons og sanitæriske anlegg. Faget omfattes av lærlingloven. Læretiden er normalt 4 år. Forutdannelse for faget gis ved mange videregående skoler. Rørleggere i industrien kan ha fått 3 års fagopplæring (etter egen opplæringsplan og egen fagprøve) innenfor metallfagene. Rørleggernes forgjengere var de såkalte postmakere, som lagde rør av furutømmer. Stokkene ble gjennomboret med 1½-4’ diameter og satt sammen med jernringer eller bøssinger. Postmakerene, som også lagde stoppekraner og vannposter, virket i Oslo helt til ca. 1880. det moderne rørleggerfager oppstod ved anlegget av Christiania Gasværk 1846 og den første kloakk samme år. Brannen i 1858 i byens sentrum forlendiget omlegging til vannrør av jern. Den senere sanitære og varmetekniske utvikling, med bl.a. installasjon av vannklosetter, bad og sentralvarmeanlegg, har gitt faget et kraftig oppsving og gjort det til et meget betydelig byggefag. De fleste større rørleggingsbedrifter har også ingeniører i sin tjeneste. – Norske Rørleggerbedrifters Landsforening, som utgir bladet Rørfag, ble stiftet 1913 og omfatter ca. 430 medlemsbedrifter; sekretariat i Oslo.

Rørleggerhistorie[rediger | rediger kilde]

Antikke rørleggere Ingen vet når røret ble oppfunnet. Men det fantes rørsystemer i palasset på Knossos på Kreta i det andre årtusen før Kristus. Her var både kar-, dusjbad og vannklosett. Badeanlegget hadde sannsynligvis både rituelle og hygieniske formål. Kloakksystemene i den minoiske kulturen 1700 f. Kr. skal ha vært like avanserte som i Europa på 1700-tallet e. Kr. Byen Knossos regnes som Europas første storby, med inntil 100 000 innbyggere.

Romerbadene Romerne videreførte gresk kultur. I Romerrikets storhetstid skal det ha vært 15 termer, det vil si store badeanlegg, i Roma. Blant de mest kjente er keiser Caracallas' termer (fullført 217 e. Kr) med en kapasitet på 1600 badegjester. Anlegget målte 230 X 115 meter, med et kaldt, et lunkent og et varmt basseng. Rundt bassengene var det hageanlegg, med arealer for trening, spill, debatt med mer. Termeanlegget var i bruk til 537 da goterne stengte vannforsyningen. Caracallas' termer var forbeholdt menn. Det fantes egne bad for kvinner, men også felles bad. Kvinner badet påkledd, menn uten klær. Gjentatte forbud mot fellesbading tyder på moralske utglidninger.

Vann og kloakk Romerne hadde løst problemet med vannforsyning. Vannrørene gikk delvis under bakken, men det fantes også vannveier, akvedukter, over bakkenivå. Her kunne vannet gå i lukkede, murte kanaler. Rørene var laget av bly, tegl eller bronse. Enkelte akvedukter forsyner fremdeles Roma med vann. Romerne greide også å håndtere kloakken. Utgravningene i Pompeii avdekket vannklosetter fra det første århundret e. Kr. I åpne renner ble ekskrementene skylt vekk. Under romernes storhetstid skal vannforsyningen ha vært vel så rikelig som i dag. Det er ikke så vanskelig å forstå at de hygieniske forholdene ble forverret da systemet brøt sammen.

Blyvann? Romerne brukte mye bly i sine utstrakte annledningsanlegg. Imidlertid korroderer bly i oksygenholdig vann. Blyrør egner seg derfor ikke som drikkevannsledninger. Vi vet at blyledningene forurenset vannet og at epidemier kunne oppstå, men omfanget av blyrørenes skadevirkninger er usikkert. Blant annet korroderer blyet langsommere i hardt enn bløtt vann.

Middelaldersk mørke og vandrende toaletter[rediger | rediger kilde]

Badekulturen forsvant med romerrikets fall. Interessen for hygiene later til å ha avtatt tilsvarende. Elvene nær byene var i middelalderen for åpne kloakker å regne. Avfall og ekskrementer ble kastet rett ut i gatene. Bærestolen ble med andre ord ikke bare brukt for å spare de velståendes krefter, men også for å skåne føttene deres for skitt. Edinburghs befolkning led for eksempel under svært slette sanitærforhold.

Walk-in klosett? Vandrende toaletter, det vil si menn med vide kapper som bar på store dobøtter, løste neppe problemene selv om de gjorde det mulig for trengende å gjøre fra seg med en viss diskresjon.

Sanitærutviklingen gikk langsomt, og få fremskritt ble gjort i perioden fra romerrikets fall til den industrielle revolusjon kom i gang på 1800-tallet. Det fantes ikke sanitæranlegg som kunne håndtere de store befolkningskonsentrasjonene som fulgte med industrialiseringen. Forurenset drikkevann førte til tyfus- og dysenteriutbrudd. Med separate, underjordiske vann- og kloakksystemer ble epidemiutbruddene kraftig redusert. Samtidig representerte vannlåsen et stort fremskritt innendørs.

Gass og damp Kullgass til opplysning ble første gang laget på 1690-tallet, men den første store bygningen fikk innlagt gasslys i 1803, nemlig James Watts støperi i Birmingham. James Watt, dampmaskinens far, benyttet også damp til å varme opp kontoret sitt så tidlig som i 1784. Utover 1800-tallet kom sentralvarmeanlegg med damp eller vannradiatorer. Varmekilden var kullfyrte kjeler. Men dampoppvarming hadde flere ulemper enn fordeler. Blant annet lå temperaturen på dampen inne i systemet på 102 grader celsius. Dette gjorde det vanskelig å kontrollere varmen. Dessuten er dampradiatorene både store og stygge. Derfor erstattet varm luft og vann damp som varmekilde på 1930-tallet.

Vannforsyning og avløpssystemer Det første større mekanisk drevne vannforsyningsanlegget var Ludvig XIVs vannhjulsystem som leverte vann til Versailles' fontener fra elven Marne ca. 18 km unna. Mot slutten av 1700-tallet kom jernrør som tillot høyere trykk. Derfor kunne Napoleon ta i bruk den første dampdrevne, kommunale vannforsyningen i Paris i 1812. På 1800-tallet fikk de fleste større byene i den industrialiserte verden gravitasjonsdrevne avløpssystemer og vannforsyningsnettverk. De første renseanleggene kom på 1860-tallet.

Vannklosettet Det første (fungerende) vannklosettet ble konstruert i 1778. Både bly, kobber og sink ble benyttet i produksjonen av klosetter og badekar. Men metallet var vanskelig å holde rent. Det moderne, kjeramiske klosettet representerte et stort fremskritt da det ble utviklet i England i 1870-årene.

Vannklosettets historie Urmakeren Alexander Cummings i London tok i 1775 patent på det første vannklosettet. Klosettet hadde vannlås og fungerte som dagens toaletter. Tre år etter kom ingeniøren/oppfinneren Joseph Bramahs ventilklosett som var det første velfungerende klosettet. Det ble en økonomisk suksess og var i produksjon helt opp til 1890. Klosettet var imidlertid laget av metall, som er vanskelig å holde rent. Det keramiske toalettet representerte en vesentlig forbedring. Dette ble utviklet i England på 1870-tallet. Da kom også toalett med "nedskylling".

Rørleggermester[rediger | rediger kilde]

For å kunne drive som rørleggermester måtte man frem til 1998 på større steder ha autorisasjon, og hovedkravet var da at man hadde håndverksbrev.

Lov om mesterbrev fra 1986 erstattet håndverksbrev som krav til bruk av tittelen mester. Samme lov gir tittelen mester loveskyttelse. Mesterbrevnemnda oppfordrer mestrene til markedsføre seg med mestermerket. I midlertid oppdages fra tid til annen håndverkere som markedsfører seg som mester, uten gyldig mesterbrev. Det er derfor opprettet et register på internett, slik at forbrukeren selv kan kontrollere at håndverkeren har papirene i orden.

Endringer i plan og bygningsloven fra 1998 opphevet autorisasjonsordningen for rørleggere. Etter at den trådte i kraft gjelder ordningen med godkjenning av foretak, som styres av Direktoratet for byggkvalitet.

Mange rørleggerbedrifter bruker fremdeles "autorisert" i sin markedsføring og logo på tross av at dette er en opphevet ordning.


Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]