Postmaker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Postmaker er et håndverksfag og en håndverker som var rørleggerens forgjenger. Postmakeren sørget for vannforsyning i byene ved hjelp av vannposter og tilførselsrør i tre.[1]. I sjøfartsbyene fantes håndverkere som ble kalt pumpemakere; dette var et fag som var nær beslektet med postmakerfaget.

Postmakerens produkter[rediger | rediger kilde]

Vannpostene ble som regel bygd som vanntette kar, også de i tre. Karene måtte være så store at de kunne forsyne bøttevis rask i tilfelle brann. Under vannposten bygde postmakeren en kum, også den av treplanker. Kummen måtte være dimensjonert slik at det var mulig å gå ned og stenge vannet. For at vannet ikke skulle fryse om vinteren, rant det kontinuerlig. Overskuddsvann ble ledet bort fra vannposten via rennesteinen som gikk midt i gateløpet eller i trerør til nærmeste bekkefar.[2]

Postmakeren produserte også vannrør. Disse ble laget av tre, og ble boret ut av hele trestammer, helst furu. Postmakeren måtte ha god forståelse for furutømmer. Virke til vannrør skulle være hogd om vinteren, være mest mulig kvistfritt, ha god og mye malmved, stokkene skulle være rette, de skulle holde 9 tommer i toppen og være 8 - 12 meter lange. Spesialboret som ble benyttet, postboret, var forsynt med en skrue til å trekke det fram i endeveden, og ei stang var montert slik at det kunne styres flere meter gjennom stokken. Boringen var presisjonsarbeid. Først boret postmakeren hull fra den ene siden og halvveis inn i stokken, deretter fra den andre siden. Hver gang boret var fyllt med flis ble det trukket ut og tømt. Flisen skulle ha spor etter stokkens marg. Når stokken var gjennomboret ble en stang med en fille trukket gjennom, bl.a. for å fjerne flis fra hullet. Arbeidet var krevende; øvelse og forsiktighet var nødvendig. Det var viktig å treffe nøyaktig for å minimalisere motstand og unngå punkter hvor urenheter kunne samle seg slik at vanntilførselen stoppet. Det fantes fuskere i postmakerfaget, og disse hadde sine knep om borehullene ikke traff hverandre. Hullene hadde en diameter på 2, 3 eller 4 tommer. Fire tommers hull ble brukt kun til hovedvannledningene i hovedstaden, bl.a. den som førte fram til festningen. En treledning tåler ikke vanntrykk av betydning. Derfor måtte vannet renne kontinuerlig fram til vannpostene.[3]

Pumpemakerne laget lensepumper til bruk på seilskuter, og vannrørene var av samme type som postmakeren laget.

Postmakernes tid i Christiania[rediger | rediger kilde]

I Oslo er det funnet trerør som er fra slutten av 1500- eller begynnelsen av 1600-tallet. Fra da av og frem til midten av 1800-tallet hadde postmakerne sin storhetstid.

Den første hovedvannledningen i Christiania, Festningsledningen som forsynte de militære anleggene på Akershus, ble lagt på begynnelsen av 1600-tallet. Frem til 1847 ble det så lagt i alt syv hovedvannledninger av tre, alle med 4 tommers innvendig diameter. Alt drikkevann som forsynte byen ble hentet fra Akerselva.

De hule trestammene som postmakeren tålmodig hadde bearbeidet, ble satt sammen til lange rør ved hjelp av bøssinger (ringer av smijern) som ble slått inn i endene.[4] De siste trerørene som forsynte Christiania med vann, ble lagt i 1847 og den siste hovedvannledningen med trerør ble koblet fra i 1879.

Vannpostene hadde en viktig funksjon i brannberedskapen. Byens postmaker, som seinere ble kalt vanninspektør, hadde bl.a. i oppgave å påse at vannpostene ble holdt åpne og isfri.[5]

Offiserer kunne få vann til egen vannpost ved boligen fra Festningsledningen. Dessuten kunne velstående borgere ta seg råd til privat vannpost på egen grunn. De måtte da betale postmakeren for installasjon samt en årlig avgift. Andre måtte bære vannet fra nærmeste, offentlige vannpost i gaten. Innlagt vann fantes i et fåtall hus, men da bare i kjellere, bryggerhus eller 1. etasje.

Da de siste trerørsledningene ble gravd ned i 1847, fikk Oslo 20 nye offentlige vannposter. Private huseiere som hadde godt med penger, kunne koble seg til ledningen med egne vannspring. I 1845 ble prisen satt til 600 kroner og den årlige vannavgiften var 16 kroner. De siste rørene fra denne ledningen ble gravd opp høsten 2000 i Maridalsveien.

Christiania i nordisk sammenheng[rediger | rediger kilde]

Oslo var i norsk og nordisk sammenheng, relativt tidlig ute med vannforsyning til byens befolkning. Riktignok fikk Erkebispegården i Trondhjem innlagt vann allerede på slutten av 1400-tallet. Malmö, på den tiden dansk, fikk vannforsyning rundt 1580. Göteborg fikk byvann i 1787. Kristiansand fikk rennende vann via trerør til en vannpost i sentrum i 1843, Bergen startet arbeidet med vannforsyning i 1850-årene og Stockholms første vannledning kom i drift i 1861.

Jern vinner frem[rediger | rediger kilde]

I 1859 hadde støpejernsrørene fullstendig overtatt arenaen i hovedstaden. Teknologisk var de overlegne – de tålte høyere trykk, krevde mindre vedlikehold og hadde lengre levetid. Prismessig var de blitt konkurransedyktige. Og også sunnhetsmessig gav de fordeler og antallet sykdomstilfeller og dødsfall på grunn av vannbåren smitte gikk ned. I Oslo ble det stilt krav om at vanninstallasjoner i hus heretter måtte utføres av rørleggere med autorisasjon fra magistraten – og postmakernes tid var definitivt ute.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oslo Rørleggerlaugs historie Arkivert 26. april 2014 hos Wayback Machine., besøkt 11. mai 2012
  2. ^ Helge Riis: Norges håndverksmestere. [1958]. s. 68.
  3. ^ C. M. Mathiesen: Rørledningsfagets udvikling. Særtrykk fra artikkelserie i Norges Håndverk. Kristiania 1920. s. 11 - 16 .
  4. ^ Rørlegger, Informasjon rørlegger Arkivert 24. august 2013 hos Wayback Machine., besøkt 11. mai 2012
  5. ^ Brandvernet i Norge. Bidrag til dets historie. Oslo 1935. s.116.