Psykogen polydipsi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Primær polydipsi eller psykogen polydipsi er en spesiell form for polydipsi.[1] Den er vanligvis assosiert med en pasients økende væskeinntak på grunn av følelsen av å ha tørr munn.

Når begrepet «psykogen polydipsi» er brukt, antyder det at tilstanden er forårsaket av psykiske lidelser. Tørr munn skyldes ofte fenotiazin-preparater som brukes mot enkelte psykiske lidelser, og ikke den underliggende lidelsen.[2]

Noen former for primær polydipsi er eksplisitt karakterisert som ikke-psykogene.[3]

Klinisk presentasjon[rediger | rediger kilde]

Pasienten drikker store mengder vann, noe som øker det ekstracellulære trykket. Som en bivirkning er vasopressin (antidiuretisk hormon)-nivået senket. Urinen til disse pasientene vil ha en lav elektrolyttkonsentrasjon, og den vil bli produsert i store mengder (polyuri). Hvis pasienten er institusjonalisert, vil tett oppfølging være nødvendig for å kontrollere væskeinntaket. Ved ekstreme episoder vil pasientens nyrer være ute av stand til å håndtere overhydreringen, og vektøkning kan registreres.

Årsaker og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Psykogen polydipsi er en type polydypsi beskrevet hos psykisk utviklingshemmede og/eller pasienter med psykiske lidelser. Det forekommer i en undergruppe av personer med schizofreni. Disse pasientene, de fleste med en lang historie av sykdom, har forstørrede ventrikler og skrumpet cortex på MR, noe som gjør den fysiologiske mekanismen vanskelig å isolere fra den psykogene. Det er en alvorlig lidelse, og den fører ofte til institusjonalisering. Polydipsi-pasienter kan være svært vanskelig å administrere som dagpasienter. Polydipsi bør tas på alvor – det kan være livstruende siden serumkonsentrasjon av natrium er fortynnet i en slik grad at kramper og hjertestans kan oppstå. Polydipsi-pasienter har vært kjent for å søke væske fra enhver mulig kilde.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandlings-resistente psykiatriske pasienter med polydipsi kan i et institusjonsmiljø reguleres ved bruk av en vekt-vann-protokoll. Først må baseline vekt etableres og korreleres til serum natrium-nivå. Vekten vil normalt svinge i løpet av dagen, men når vanninntaket øker vil vekten naturlig stige. Legen kan forordne en trinnvis serie av intervensjoner ettersom vekten stiger. Tiltakene må individualiseres med hensyn til pasientens normale vekt og svingninger, kosthold, komorbide lidelser (for eksempel en krampelidelse) og om urinsystemet fungerer som det skal. Progressive skritt kan være omdirigering, restriksjoner med hensyn til hvor pasienten får oppholde seg, og økende nivåer av fysisk begrensing med overvåking. Slike planer bør også inneholde progressiv økning i overvåkingen, samt et nivå der serumkonsentrasjon av natrium-nivået blir målt.

Det er viktig å merke seg at flertallet av psykotrope medikamenter (og en god del andre medikamenter) kan føre til munntørrhet, men dette må ikke forveksles med ekte polydipsi, der et farlig fall i serumkonsentrasjon av natrium vil forekomme.

Atypiske pasientprofiler[rediger | rediger kilde]

Mens psykogen polydipsi vanligvis ikke blir sett hos andre enn mennesker med alvorlige psykiske lidelser, kan det fra tid til annen finnes hos personer som ikke har psykose, men det finnes ikke forskning som dokumenterer dette annet enn som anekdotiske observasjoner. Slike personer ønsker typisk å ha flaskevann som er iskaldt, de inntar vann og andre væsker i store mengder, og de kan feilaktig bli diagnostisert med diabetes insipidus, siden kronisk overdrevent inntak av vann kan gi symptomer og diagnostiske resultater som ligner mild diabetes insipidus.

Veterinærmedisin[rediger | rediger kilde]

Psykogen polydipsi er også observert hos noen dyr.

Anbefalt lesing[rediger | rediger kilde]

  • Psychogenic polydipsia with hyponatremia: report of eleven cases. Am J Kidney Dis. 1987 May; 9 (5) :410-6.
  • Arch Intern Med. 1995 May 8, 155 (9) :953-7.
  • Hum Psychopharmacol. 2002 Jul, 17 (5) :253-5.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Vannforgiftning
  • Vanndeprivasjon og desmopressin-test

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Saito T, Ishikawa S, Ito T, et al (June 1999). «Urinary excretion of aquaporin-2 water channel differentiates psychogenic polydipsia from central diabetes insipidus». J. Clin. Endocrinol. Metab. 84 (6): 2235–7. doi:10.1210/jc.84.6.2235.
  2. ^ Rippe, James M.; Irwin, Richard S. (2008). Irwin and Rippe's Intensive care medicine. Philadelphia: Wolters Kluwer Health/Lippincott Williams & Wilkins. ss. 909. ISBN 0-7817-9153-7. 
  3. ^ Tobin MV, Morris AI (April 1988). «Non-psychogenic primary polydipsia in autoimmune chronic active hepatitis with severe hyperglobulinaemia». Gut 29 (4): 548–9. doi:10.1136/gut.29.4.548.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]