Prosper Guéranger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Prosper Guéranger
Prosper.jpg
Født4. april 1806[1]Rediger på Wikidata
Sablé-sur-SartheRediger på Wikidata
Død30. januar 1875[2]Rediger på Wikidata (68 år)
SolesmesRediger på Wikidata
Gravlagt St. Cecilia's Abbey, Solesmes, Solesmes AbbeyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prestRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata

Dom Prosper Louis Pascal Guéranger (født 4. april 1805 i Sablé-sur-Sarthe i Frankrike, død 30. januar 1875 i Solesmes) var en fransk liturgist og abbed i benediktinerklosteret i Solesmes. Dom Guéranger knyttes til (det benediktinske) klosterlivets renessanse i blant annet Frankrike etter den franske revolusjon og Napoleonskrigene. Solesmes under Dom Guéranger ses allment som initiativtaker til den gregorianske sangs renessanse fra og med 1860-tallet. L'Année Liturgique, av hvilke ni bind er skrevet av ham, er blitt kalt liturgiens Summa (en henspilling på Thomas av Aquinos Summa theologica).

Hans skrifter har hatt stor betydning for den gregorianske koralforskning og Solesmesmunkenes derpå baserte utførelsespraksis av messens og tidebønnens sanger betraktes som den mest formfullente i vår tid.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Guéranger ble født i en arbeideklassefamilie.[3] Som ung gutt leste han gjentatte ganger Génie du christianisme), et verk av François-René de Chateaubriand som forsvarte den katolske tro mot påstander fremsatt fra opplysningstidsforfattere. Dette var en bok som var blitt publisert kort før han ble født.

Som tenåring følte Guéranger kallet til å bli katolsk prest, og i 1822 begynte han på juniorseminaret i Tours. Han leste og tok til seg de ultramontane skrifter av abbé Hugues Felicité Robert de Lamennais. Han studerte også ørkenfedrenes skrifter og begynte å utvikle en sterk interesse for kirkens og munkelivets historie.

Prest[rediger | rediger kilde]

Den 7. oktober 1827 ble han presteviet.[3] Fader Guéranger ble kort etter utnevnt til kannik, det vil si medlem av katedralkapittelet i Tours. Han ble også utnevnt til administrator av fremmedmisjonenes menighet nesten helt til slutten av 1830. På denne tid hadde han utviklet en sterkere interesse for liturgien og hadde benynt å benytte Missale romanum og tidebønnstekstene, til forskjell fra de fleste av hans prstekolleger, som fortsatt benyttet de gallikanske tekster som var i alment gruk i det prerevolusjonære Frankrike.

Fader Guéranger forlot så Tours og flyttet til Le Mans, der hanbegynte å utgi historiske tekster om liturgien, som De la prière pour le Roi (oktober 1830) og De l'élection et de la nomination des évêques (1831), temaer som var inspirert av tidens politiske og religiøse situasjon.[4] Han kritiserte og avviste det han betraktet som antiliturgiske tendenser i den franske kirke den gang; hans skrifter fant tilslutning blant mange prester, men vakte også opposisjon fra en talefør fraksjon i det franske episkopat.

Solesmes[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1832 ervervet han det mange år tidligere forlatte maurinerprioratet ved Solesmes. Det hadde vært til salgs, og var ganske forfallent. Penger til kjøpet han fra støttespillere blant lekfolket.[3] Etter et knapt års renoveringsinnsats kunne han åpne klosteret den 11. juli 1833; da var da seks munker der. Han hadde bestemt at det skulle følge Benedikts regel.

Seks år senere – den 26. juli 1837 – avla han evig profess i basilikaen Sankt Paul utenfor murene i Roma[4], og ble av pave Gregor XVI - som selv tilhørte benediktinerordenen - den 1. september samme år utnevnt til første abbed av Solesmes og samtidig til generalsuperior for den franske benediktinerkongregasjon, som det gjenstod å reformere. Han aktet å fullføre denne reform orientert etter de gamle tradisjoner.

Guéranger, 1840

Abbed Guérangers liv var nå viet til å utvikle den unge klosterkommuniteten. Blant dem som kom til Solesmes, enten for å slutte seg til fellesskapet der eller søke inspirasjon og åndelig fordypning som ved å følge retretter, fant Dom Guéranger mange samarbeidspartnere og standhaftige venner. Dom Pitra, som senere ble kardinal, fornyet de benediktinske litterære tradisjoner fra 1600- og 1700-tallet; biskopene Pie av Poitiers og Berthaud av Tulle, Père Lacordaire, greven de Montalembert og Louis Veuillot, var alle opptatt av abbediets prosjekter og tok del i dets arbeider.[4]

I 1841 begynte Guéranger å publisere et mystisk verk hvorved han håpet å oppvekke troende fra åndelig dvale og å fortrenge det han anså som livløs og villedende litteratur forfattet av franske åndelige forfattere på 1600- og 1700-tallet. L'Année liturgique, som han hadde tenkt seg skulle bli et verk på femten bind men som han ikke helt klarte å fullføre, er det av hans verker som tydeligst fremlegger hans prosjekt.

Fra moderabbediet Saint Pierre i Solesmes utsprang det klostergrunnleggelser i Ligugé i 1853 (en helligdom til minne om den hellige Martin av Tours), St. Marie-Madeleine i Marseille (1865) og nonneabbediet St. Cécile nær Solesmes (1866).

Den høyt kvalifiserte, innflytelsesrike og reformivrige liturgiker Guéranger bestrebet seg med fremgang å erstatte mange av de liturgiske særegenheter og avvikende lokale riter som de franske bispedømmer hadde så mange av, ved en forbindtlig reell innføring av den romerske ritus som egentlig var blitt påbudt av paven allerede på 1500-tallet (Pave Pius V i skrivet Quo primum av 14. juli 1570). Bullen Quo primum hadde forbudt alle riter som ikke kunne vise til en minst 200 år lang eksistens.

Han arbeidet også iherdig for at man i Frankrike tok inn over seg dogmatiseringen av Jomfru Marias uplettede unnfangelse, og senere forsvarte han med styrke dogmet om pavens uforbarlighet, som utsprang fra Første Vatikankonsil i 1870.[5]

Fra midten av 1800-tallet engasjerte han seg sterkt for restitusjonen av den gregorianske sang, og gav sine medbrødre munkene Paul Jausions og Joseph Pothier i oppdrag å innsamle gamle neumehåndskrifter og sammenholde dem. Som frukt av dette arbeide kunne hans abbedi i 1864 utgi Directorium Chori, som var dette restutusjonsprosjektets første koralbok og en viktig milepæl for gjenoppdagelsen av neumenes betydning.

Kontroverser som flere av Dom Guérangers skrifter hadde også som en distraherende effekt at de trakk hans oppmerksomhet til spørsmål av sekundær betydning, tildels bort fra den vitenskapelighet som ellers var et så maktpåliggende anliggende for ham. Han ble dradd inn i polemikker som for ettertiden ikke synes så interessante, og dette kan beklages som tapt tid, tid so hadde vært bedre brukt av ham hadde han kunnet vie den til historisk liturgisk forskning.

Saligkåringsprosess=[rediger | rediger kilde]

Prosessen for Guérangers saligkåring ble åpnet av Den Hellige Stol i 2005.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich Wilhelm Bautz: «GUÉRANGER, Prosper-Louis-Pascal» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 388.
  • Pierre Combe: Histoire de la restauration du chant grégorien d'après des documents inédites: Solesmes et l'Edition Vatican, Abtei Sankt-Peter, Solesmes 1969
  • Arno Schilson: Erneuerung aus dem Geist der Restauration. Ein Blick auf den Ursprung der Liturgischen Bewegung bei Prosper Guéranger, in: Rottenburger Jahrbuch für Kirchengeschichte 12 (1993), S. 35-56.
  • Louis Soltner: Beuron und Dom Guéranger, in: Erbe und Auftrag 51 (1975), S. 5-10.
  • Louis Soltner OSB: Solesmes und Dom Guéranger (1805-1875), (Studien zur monastischen Kultur, Bd. 4), Eos-Verlag, St. Ottilien 2011, ISBN 978-3-8306-7506-8
  • Damasus Zähringer: Abt Guéranger eifert für die Liturgie, in: Benediktinische Monatsschrift 19 (1937), S. 225-234.
  • Damasus Zähringer: Solesmes und Beuron. Geschichte in Briefen, in: Benediktinische Monatsschrift 19 (1937), S. 234-241.