Prosjekt Nekton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Prosjekt Nekton var en marineoperasjon gjennomført av United States Navy i perioden 1959 til 1960. Den startet for fullt da batyskafen «Trieste» ble fraktet fra San Diego den 5. oktober 1959 til Guam med frakteskipet SS «Santa Mariana». Her skulle batyskafen delta i en serie veldig dype dykk i Stillehavet i området omkring Marianergropen. Navnet kommer av samlebetegnelsen på pelagiske dyr som kan bevege seg uavhengig av strømretningen, for eksempel voksne fisker, og operasjonen ble gitt et så kryptisk navn for å holde den unna pressen, som på den tiden var travelt opptatt av å skrive om alle fadesene i amerikansk romfart.

Perioden før Challenger-dykket[rediger | rediger kilde]

Forberedelsene til Prosjekt Nekton begynte allerede med amerikanernes kjøp av batyskafen «Trieste» i november 1958, og påfølgende ombygginger hos NEL i San Diego. Her ble bl.a. flottøren forlenget, kabinen byttet ut med en ny fra Krupp Maskinbau i Tyskland og ballastkapasiteten ble økt betraktelig. Men, det var først den 5. oktober 1959 at prosjektet for alvor startet, da «Trieste» ble lastet ombord på SS «Santa Mariana», og fraktet til den amerikanske marinebasen i Guam, like ved Marianergropen. Så, den 4. november 1959 gjennomførte «Trieste» sitt første dykk på asiatisk side av Stillehavet. Deretter fulgte fem til dykk over en periode på to måneder, før prosjekt Nekton kulminerte i «Trieste»s dykk nr. 65, til bunnen av Marianergropen 23. januar 1960.

Challenger-dykket[rediger | rediger kilde]

23. januar 1960 var det endelig klart for det store dykket. «Trieste» dykket da ned til hele 10 912 meter, til bunnen av Challengerdypet i Marianergropen utenfor Filippinene. Ekspedisjon ble ledet av Auguste Piccards sønn Jacques Piccard. Sammen med den amerikanske løytnanten Don Walsh, gjennomførte han dykket den 23. januar 1960.

Nedstigningen[rediger | rediger kilde]

Hele dykkeforsøket så på et tidspunkt ut til å være over før det helt hadde begynt. «Trieste» ble slept ut til startstedet av marineskipet USS «Wandank II» i høye bølger, og under slepingen fikk «Trieste» flere alvorlige skader. Blant annet løsnet telefonen de brukte til å kommunisere mens de var på overflaten og falt av, og måleinstrumentene de brukte til å registrere hvor fort «Trieste» sank ble ødelagt.

Piccard var først mot å gjennomføre dykket på grunn av den grove sjøen og skadene på «Trieste», men de bestemte seg etter hvert for å forsøke. De bestemte seg for at de kunne bruke dybdemåleren til å estimere hvilken hastighet de holdt, og avtalte å bruke propellene til å signalisere med mens de befant seg på overflaten. For så fort mannskapet befant seg inni kabinen og lukket døra mistet de alle muligheter til å kommunisere med mannskapet på overflaten, og de kunne ikke sette i gang dykkeprosessen fra innsiden. Så, om noe gikk galt skulle de skru av og på propellene i et uregelmessig mønster for å indikere at batyskafen ikke fungerte ordentlig, og dermed signalisere at dykket måtte avbrytes. Men dykket ble igangsatt uten videre problemer, og litt etter klokken ni begynte de nedstigningen. I starten gikk dykket veldig sakte, og stoppet til tider opp da de støtte på kaldere lag i vannet, og ble liggende og flyte på dem. Men, etter at Jacques Piccard slapp ut noe bensin fra styretanken, gikk ferden videre jamt og trutt mot bunnen. Videre forløp nedstigningen uten dramatikk, inntil ganske kort tid før bunnen, da mannskapet hørte et tydelig smell. De klarte ikke på det daværende tidspunkt å lokalisere årsaken, og etter å ha sjekket at alle systemer fungerte som de skulle, fortsatte de dykket. Det var uansett ikke noe de kunne gjøre med et eventuelt problem utenfor kabinen.

Opphold på bunnen[rediger | rediger kilde]

De nådde bunnen etter 4 timer og 48 minutter, og til sin store overraskelse så de noe ingen trodde kunne være på så store dyp; en levende fisk. Det viste seg å være en flyndreaktig fisk på omtrent 30 cm lengde, som etter kort tid svømte bort, før de rakk å studere den nærmere.[1]

Besetningen manøvrerte Trieste til å stoppe kun fire meter over havbunnen, som også var sikkerhetsavstanden for å unngå skader på batyskafen. Instrumentene viste da en dybde på over 11 521 meter, noe som senere ble justert til 10 916 meter, det viste seg nemlig at instrumentene om bord var kalibrert for ferskvann. De første målingene på 11 000 meter førte likevel til at noen kilder fortsatt oppgir det som dybde

Tiden på bunnen brukte også mannskapet til å spise medbragt sjokolade, i tillegg til de få vitenskapelige undersøkelsene og observasjonene de gjorde. Mye av det vitenskapelige utstyret Trieste vanligvis bragte med var nemlig fjernet før Challengerdykket. Temperaturen i kabinen var på kun 7°C, og ekstra ullgensere kom godt med. Mens de var på bunnen gjenvant Piccard og Walsh kontakten med overflatefartøyet USS Wandank ved hjelp av et sonarbasert kommunikasjonssystem. På grunn av den store avstanden (nesten 11 kilometer) var forsinkelsen på sju sekunder hver vei, til tross for at lydhastigheten i vann er omtrent femti ganger den i luft.

De tilbragte så omtrent 20 minutter på bunnen, før de var nødt til å vende tilbake til overflaten. Don Walsh hadde nemlig oppdaget årsaken til smellet de hadde hørt mot slutten av nedstigningen. Det viste seg at vinduet i adkomstrøret hadde sprukket; trolig på grunn av forskjeller i hvor mye pleksiglassvinduet og stålet rundt trakk seg sammen i møtet med vann nært frysepunktet. Sprekken utgjorde ingen øyeblikkelig trussel, men kunne gjøre det vanskelig å få tømt adkomstrøret for vann, og gjøre at de enten ville måtte sende ned en dykker for å sette et deksel over det sprakk vinduet, eller, om det ikke lot seg gjøre, skulle de slepe «Trieste» til land med mannskapet ombord. Det kunne ta opptil flere døgn, og var ingen ønskelig situasjon. Så de bestemte seg for å returnere til overflaten ti minutter før tiden, for dermed å få litt ekstra tid på overflaten før solnedgang. En eventuell reparasjon av det ødelagte vinduet måtte nemlig skje før sola gikk ned.

Oppstigningen til overflaten tok 3 timer og 15 minutter, og Don Walsh og Jacques Piccard kom uten problemer ut av Trieste og ut i solnedgangen, hvor de ble fraktet tilbake til USS Wandank i en gummibåt.

Prosjekt Nekton etter Challegerdykket[rediger | rediger kilde]

Prosjekt Nekton ble avsluttet straks etter dykket til bunnen av Challengerdypet. En tid etter ble prosjektet videreført under navnet Nekton II. Her ble mye av arbeidet fra Prosjekt Nekton videreført, men etter ordre fra marineledelsen dykket «Trieste» aldri mer til dyp større enn 6 000 meter.

Tiden etter prosjekt Nekton[rediger | rediger kilde]

Bragden ble i sin samtid dels ansett som ledd i det teknologiske kappløpet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen,[2] hvor både havdypene og verdensrommet ble ansett for å kunne ha stor strategisk betydning.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Piccard, J., Dietz, R. Seven Miles Down: The Story of the Bathyscaph Trieste, G. P. Putnam's sons, 1962

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ National Geographic- "Man’s Deepest Dive" august 1960 Arkivert 14 april 2012 hos Wayback Machine. Jacques Piccard forteller om dykket
  2. ^ VG - STORMAKTSKAPPLØP om havdypet (09.02.1960 - Side: 7) «Det ser altså ut til at stormaktenes kappløp om å erobre verdensrommet skal få sin parallell i kappløpet om erobringen av de store havdyp.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]