Presskopi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Presskopi er resultat av kopiering med kopipresse. Teknikken ble patentert av James Watt i 1780 og går ut på å legge et tynt, fuktet ark oppå dokumentet som skal kopieres, og presse det hele sammen noen minutter. Resultatet er at blekket fra originalen smitter over som et avtrykk på kopiarkivet. Avtrykket blir speilvendt, men siden kopipapiret var tynt kan skriften leses gjennom arket fra baksiden. Forutsetningen for vellykket presskopiering er at blekket på originaldokumentet er vannløselig og at kopipapiret er tynt og velegnet. Det må være ulimt og ha helt jevn overflate.

Hertugen av Buccleuch, en stor skotsk landeier, tok kopipressen i bruk samme år som den ble patentert. I 1782 ble den introdusert i USA, hvor blant annet George Washington og Benjamin Franklin tok den i bruk. Den nye teknikken slo først for alvor igjennom rundt 1848; da ble presskopier anerkjent som rettsgyldige dokumenter i England. I Norge fikk presskopiteknikken gjennomslag i privat før offentlig sektor. De eldste presskopiene i Riksarkivet finnes i en kopibok fra Modums blåfarveverk fra 1821-1822. Andre tidlige brukere av presskopiteknikken var Tiedemanns tobakksfabrikk og handelshuset Westye Egeberg. Offentlig sektor tok presskopier i bruk mot slutten av 1800-tallet, ofte først på tidlig 1900-tallet. Presskopiene var den eneste rasjonelle kopieringsmetoden til kontorbruk etter at den gamle måten med å ta avskrifter var blitt avleggs. Presskopiering ble avløst av teknikken med gjennomslagskopi med karbonpapir, som slo igjennom på 1920-tallet.[1]

Man har vært bekymret for arkivbestandigheten til presskopiene, det har vært hevdet at de blir mer og mer uleselige over tid, men når mange presskopier i dag er vanskelige å lese, kan det tenkes at presskopiene alltid har vært dårlige fordi det ble benyttet dårlig papir, dårlig blekk eller dårlig teknikk. Det finnes gamle presskopier som fortsatt er helt godt leselige.

Referanser[rediger | rediger kilde]