Praktisk kunnskap

Praktisk kunnskap er kunnskap i handling, i det vi gjør eller lar være å gjøre, og kan kalles «handlingsbåret» kunnskap. Teorier om praktisk kunnskap er handlingsteorier. Praktisk kunnskap må ikke forveksles med praktisk sans eller teknisk innsikt bare. Forskninga på praktisk kunnskap prøver å forstå hva som skjer i praksiser og hvorfor. Det er en undersøkelse av hva praksiskunnskap er, hva som ligger til grunn for den og hvordan den utvikler seg i praksiser. I dag er forsking på praktisk kunnskap mest anvendt innenfor studiet av profesjonspraksis.

Den praktiske kunnskapens teori

Et sentralt problem en prøver å løse er forholdet mellom teori og praksis, og særlig hvordan en ser på og bedømmer vurdering og skjønn (praksis-teoriproblemet) og hva som betinger disse i sosialt liv. Praktisk kunnskap er vel så utbredt som teoretisk kunnskap, men kan være vanskelig å sette ord på slik at andre kan lære av det i forbindelse med utdanning og forskning. En tenker seg likevel at en kan studere og teoretisere denne kunnskapen så langt en kan (jf. Gustavsson 2004; Molander 1996). Slike studier kan en kalle prakseologiske (lære om praksis).

Studier av praktisk kunnskap tar utgangspunkt i at all kunnskap på en eller annen måte alltid går tilbake til et subjekt og til en praksis i en livsverden, fordi vi alltid er kroppslig til stede i verden. Denne grunnerfaringa, den naturlige innstillinga til livet, er syvende og sist utgangspunktet for all teori, også de vitenskapelige eller forskningsbaserte. Dette synet på forholdet mellom subjektet og verden kalles anti-dualistisk (anti-kartesiansk) og er sentral i all filosofi og vitenskapsteori som ikke er positivistisk eller naturalistisk, men tolkende — og således på en måte refleksiv og hermeneutisk.

I og med at praktisk kunnskap blir til i selve praksisen, er den kontekstuell, dynamisk og relasjonell, sosial og kommunikativ. En kan prøve å artikulere hva denne handlingskunnskapen mer konkret er i hvert tilfelle. Dette er aktuelt å vite for profesjonsutdanninger, for eksempel hva en god lærer intuitivt gjør i klasserommet i møtet med elevene. Studier av denne artikuleringa kan en på et overordna nivå kalle den praktiske kunnskapens teori, det vil si et side- eller metaperspektiv til hjelp for videre studier i praktisk kunnskap (McGuirk og Methi 2015; Börnemark og Svenaeus 2009).

Forskning på praktisk kunnskap blir i dag ofte knytta til studier av yrkes- og profesjonspraksiser (Lauvås og Handal 2000; Olsen 2019), i praktisk yrkesteori som hos en lærer, sykepleier, lege, ledere generelt, politi, skuespiller, billedkunstner, musiker eller pilot. Men en kan i prinsippet studere alle typer praksiser, som å gå på tur, på konsert, festivaler eller det å reise til Syden.

Smale og vide betydninger av praktisk kunnskap

Det finnes både smale og vide betydninger av praktisk kunnskap.

I ei smal betydning viser en som regel til forståelsen av praktisk kunnskap fra den greske filosofen Aristoteles i antikken og videreutviklinga av denne i nyere praktisk filosofi og empirisk vitenskap innenfor sosialpsykologi og forstående sosiologi, som skjønn eller dømmekraft, en praktisk klokskap (jf. Gadamer 2010; Dunne 1997).

Aristoteles (2013) skilte i boka Den nikomakiske etikk, kap. 6, mellom tre former for kunnskap:

• teoretisk kunnskap (theoria ) som gir episteme, viten eller sikker kunnskap (logisk-matematisk),
• poietisk kunnskap (poiesis ) som gir techne, det er teknisk kunnskap eller kunnen og håndverkerens kunnskap, og
• praktisk kunnskap (praxis ) som gir fronesis, det er meningsfull, og forstandig bruk av kunnskap, praktisk innsikt eller klokskap.

Oveført til moderne tid kan en si at en god praktiker alltid har en solid teoretisk og teknisk innsikt i tillegg til evne til å vurdere hva situasjonen trenger. Med praktisk kunnskap forstått på denne aristoteliske måten er klok vurdering eller godt skjønn avgjørende for utfallet når noe blir vanskelig, og han er i prinsippet alltid god. Du viser fronesis når du gjør det rette til rett tid og på rett måte (for eksempel at du ikke tar i for sterkt eller for svakt).

I en videre betydning kan vi si at det dreier seg om en evne til å svare på situasjonen en står i, en svarevne eller responsivitet (Lindseth 2015), med et kyndig blikk (jf. Meløe 1997).

Men en kan også forstå omgrepet i enda videre betydning, som all den kunnskapen som blir til i og vokser fram i praksis. Denne forståelsen inkluderer den smale betydninga, og handlinger blir forstått mer bredt som all aktivitet. Da er praktisk kunnskap ikke bare et godt skjønn som blir aktualisert i situasjoner der en står overfor vanskelige valg. Når noe ikke er selvsagt, blir det tydelig hvilken plass tolking og skjønn og meining alltid har. Slik sett er fronesis et aspekt ved alle handlinger og ikke bare i et «prosjekt» (jf. Luckmann, 1992) . Dette dreier seg om kombinasjon av kunnskaper i vid betydning, det vil si ikke bare evidensbasert faktakunnskap, men en studie av alt som går for å være kunnskap eller viten og ferdigheter i hverdagen. Det kan da være godt eller dårlig i ulike grader. Hva som er godt, blir til sist bestemt ut fra formålet med praksisen, i yrkespraksis også ut fra oppdraget yrket eller profesjonsutøveren har fått av samfunnet og ofte juridisk bindende. Noen ganger kan praktikeren være blind eller nærsynt, med blinde flekker, noe som kan gjøre at en ikke skjønner konsekvensene av handlingen. Ofte tenker en god praktiker langsiktig: det som nå virker ufornuftig og blir oppfatta negativt, er bra på lang sikt, og omvendt. For å forstå dette fra utsida, må en sette seg godt inn i konteksten. Tidligere forskning og etablerte teorier om sammenhenger kan hjelpe oss til å se dette og til å forstå det bedre.

Felles for alle betydninger er at praksiskunnskapen kan være implisitt eller taus kunnskap, både individuelt og kollektivt (jf. Polanyi 1967; Wackerhausen 2005). Individuelt kan taus kunnskap være bare, eller mest bare, kroppslig. Kollektivt kan en studere kunnskap utvikla i fellesskap, som i lærende organisasjoner. Typisk for slik taus eller ikke-artikulert kunnskap i trang og vid tyding, individuelt eller kollektivt, er at det er vanskelig å forklare det språklig-teoretisk, en må gjøre det og øve på det, for å greie det. Det er vanskelig å planlegge slik at en lett bare følger en prosedyre eller ei oppskrift, men en kan være forberedt. Når det gjelder mest kroppslig kunnskap, som å sykle eller danse tango kommer teoretiseringer av praksis som regel heilt til kort.

Forskning på praktisk kunnskap

Praktisk kunnskap kan en da studere med ulike perspektiv, slike som kognitivt-psykologisk, fenomenologisk og pragmatisk.

Studier av praktisk kunnskap blei alt tidlig på 1990-tallet trukket inn i svensk arbeidslivsforskning (jf. Josefson 1998). Det er i dag mulig flere steder å studere praktisk kunnskap som eget fag. Mest vanlig er det å studere det som del av profesjonsetikken. Slik forskning får noen særegne trekk der en tar vare på perspektivet til den som handler, et innenfraperspektiv, noe som er avgjørende for bruken av forskninga for andre praktikere. Dette gir ulike typer handlingsteorier som alltid tematiserer subjektets rolle og ansvar i handlinga, i tolking, forståelse og mening —uten å isolere individet, dvs. intersubjektivt. Å studere språk, sosiale relasjoner, handling og kommunikasjon blir vesentlig. Praksiser er komplekse, så tverrfaglige tilnærminger er nødvendige for å gripe hva det hele dreier seg om.

En kan gjennom forskning prøve å avdekke ikke bare hva praksiskunnskapen er, men også hvordan den blir til, hva som ligger til grunn for den sosialt og kulturelt og hva som driver den i situasjonen. En avdekker det en kaller for konstitutive trekk, de elementene som ligger til grunn for den. Vi kan forske på hvordan praksiskunnskap blir lært, utvikla, holde fast, forkasta eller bare endra i lys av sosiale og kulturelle prosesser. Alle endringer er ikke nødvendigvis forbedringer. Slik er praktisk kunnskap essensielt i studier av innovasjon eller nyskapinger i alle typer praksiser.

En mulig metode er å gripe til egne og andre sine erfaringer gjennom praksisfortellinger med eksempel (jf. Nordenstam 2005) og refleksjon over denne. En annen måte er ved ulike typer intervju og observasjon (kvantitative og kvalitative, deltakende i varierende grad). Erfaringer av at noe ikke helt stemmer i praksis har vist seg å være en god inngang til slike studier. Slik erfaring kalles diskrepanserfaring eller uro, en situasjon der førforståinga blir brutt (Lindseth 2015). Å forske på egen praksis blir sett på som en fordel fordi vi kjenner den så godt, men også en ulempe om en mangler den avstanden som gjør at vi kan forstå den godt. Begge deler må kompenseres for i studien.

Ulike typer vurderinger, bevisst eller ikke, vil alltid være sentrale emne i forskning på praksisens kunnskap. Da må en først kartlegge oppfatninger av situasjonen praktikeren står i, hvordan situasjonen blir forstått eller definert. Den konkrete erfaringa må forskninga ta på alvor (anerkjennende) nettopp fordi oppfatninga av situasjonen er avgjørende. Forskninga kan da hjelpe praktikeren til å forstå hva som står på spill. Dette kan en analysere (kritisk), og resultatet må være slik formulert at det kan være til hjelp for andre i lignende situasjoner (konstruktiv).

Typiske problemstillinger i studier av praksiskunnskap i profesjonsstudier dreier seg om både rett og galt (etiske, jf. Singer 2011) og godt og dårlig (kvalitet), spørsmål om hvordan en som praktiker skal ta stilling til lover og regler, prosedyrer, vaner og tradisjoner. Mange har studert hvordan utøveren kan bruke ren fakta- og evidensbasert kunnskap i praksis, det er jo kunnskap som i utgangspunktet er uavhengig av praksis og ikke kontekstualisert i en situasjon (Fossestøl, jf. lenke nedenfor). En annen viktig forskningsretning ser på ekspertkunnskap i praksis i motsetning til nybegynneres praksiskunnskap (jf. Dreyfus 1986).

Ideen er i alle fall å takle problemet rundt sammenhengen mellom teori og praksis, noe som er viktig for arbeidet med utdanninger til alle moderne yrker (jf. Korthagen 2001; Kemmis 2008). Mye aksjonsforskning er rettet mot praktisk kunnskap i vid eller smal betydning (jf. Eikeland 2017). Veiledningspedagogikk er ofte retta mot fenomen som ligner praktisk kunnskap, der praktisk yrkesteori kan formuleres i modeller til hjelp for handling og refleksjon, særlig vanlig i pedagogisk forsking (Lauvås og Handal 1983; 1990), også som relasjonsmodeller. Sosiologisk forskning på praksis studerer handlinger og forutsetningene deres i sosiokulturelle kontekster slik at det inkluderer praktisk kunnskap (jf. Bourdieu, Foucault, Luckmann).

Humanistiske forskningstradisjoner med vekt på bruk av skjønnlitteratur, billedkunst og annen kulturkunnskap har også vist seg nyttig til å avdekke ulike handlingsaspekt i praktisk kunnskap (jf. Halås et al. 2017).

Litteratur

• Aristoteles (2013). Den nikomakiske etikken. Oslo: Vidarforlaget.
• Börnemark, J. og F. Svenaeus, red. (2009). Vad är praktisk kunnskap? Södertörn Studies in Practical Knowledge. Huddinge: Södertörns högskola.
• Dreyfus, H. L., T. Athanasiou og S. E. Dreyfus (1986). Mind over machine. The power of human intuition and expertise in the era of the computer. New York, Free Press.
• Dunne, J. (1997). Back to the Rough Ground. Practical Judgment and the Lure of Technique. Notre Dame, Indiana: University of Notre Dame Press.
• Eikeland, O. (2017). «Aristotelisk aksjonsforskning.» I Aksjonsforskning i Norge. Teoretisk og empirisk mangfold . S. Gjøtterud, H. Hiim, D. Husebø et al. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, s. 133-164.
• Fossestøl, B. (2012). Kunnskapsbasert praksis i sosialtjenesten. Om profesjonalitet og dømmekraft i sosialt arbeid. (Phd-avhandling). Universitetet i Oslo: Unipub.
• Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode. Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Oslo: Pax.
• Gustavsson, B., red. (2004). Kunskap i det praktiska. Lund: Studentlitteratur.
• Halås, C. T., K. Steinsvik og I. G. Kymre, red. (2017). Humanistiske forskningstilnærminger til profesjonspraksis. Oslo: Gyldendal akademisk.
• Handal, Gunnar og Per Lauvås (1983). På egne vilkår: en strategi for veiledning med lærere. Oslo: Cappelen. Revidert utgave fra 1999 er tilgjengelig i full versjon.
• Handal, Gunnar og Per Lauvås (1990). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen. Hele boka elektronisk
• Josefson, I. (1998). Läkarens yrkeskunnande. Lund: Studentlitteratur.
• Kemmis, S. og T. J. Smith (2008). Enabling Praxis. Challenges for Education. Rotterdam: Sense Publishers.
• Korthagen, F. J. (2001). Linking practice and theory. The pedagogy of realistic teacher education. New York: Routledge.
• Lauvås og Handal (2000) Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.
• Lindseth, A. (2015). «Svarevne og kritisk refleksjon. Hvordan utvikle praktisk kunnskap?». I Praktisk kunnskap som profesjonsforskning. Antologi over yrkeserfaringen som utgangspunkt for forståelse av kunnskapsutvikling i praksis. J. McGuirk og J. S. Methi, red. Bergen: Fagbokforlaget, s. 43-60.
• Luckmann, T. (1992). Theorie des sozialen Handelns. Berlin, de Gruyter.
• McGuirk, J. og J. S. Methi, red. (2015). Praktisk kunnskap som profesjonsforskning. Bergen: Fagbokforlaget.
• Meløe, J. (1997). Om å forstå det andre gjør. Filosofi i et nordlig landskap. A. Greve, S. Nesset og J. Meløe. Tromsø: Universitetetsbiblioteket i Tromsø, s. 338-345..
• Molander, Bengt (1996). Kunskap i handling. Göteborg: Daidalos.
• Nordenstam, T. (2005). Exemplets makt. Göteborg: Dialoger.
• Olsen, R. (2019). Mellom tro og tvil. Praktisk kunnskap i psykisk helsearbeid. Oslo: Gyldendal.
• Polanyi, M. (1967). The tacit dimension. New York: Anchor.
• Singer, P. (2011). Practical ethics. New York: Cambridge University Press.
• Wackerhausen, S. (2005). «Tavs viden, pædagogik og refleksion.» I Voksnes læringsrum. C. N. Jensen. Værløse: Billesø & Baltzer, s. 298-321.

Eksterne lenker

• Bjørg Fossestøl: Evidensbasert forsking og praktisk kunnskap Arkivert 5. desember 2020 hos Wayback Machine. i tidsskriftet Fontene Forskning 2/2013, utgitt av Fellesorganisasjonen (FO). Besøkt 10. januar 2021
• Richard Kraut: Aristotle’s Ethics i Stanford Encyclopedia of Philosophy, publisert 1. mai 2001