Pipetobakk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Pipetobakk er tobakk som fabrikanten har laget kun til å røkes i en tobakkspipe. Denne fantes i et stort antall varianter, hver med sin egen karakteristiske smak. I 1968 skaffet den danske skribenten Paul C. Olrik fram opplysninger om 125 forskjellige tobakker og blandinger og ga ut i lommebokformat. Da var utgåtte varianter ikke tatt med.

Denne artikkelen er ment[av hvem?] å være historisk, og vil derfor omtale både utgåtte og fortsatt eksisterende fremstillingsmetoder. Den som vil finne ut hvor mange tobakker som er i salg nå, må trolig til London, som fortsatt er pipehovedstaden i verden. Mange av de små fabrikantene er gått inn i kjeder og selger bare egne produkter, så oppsøkende virksomhet er på sin plass.

Tobakksdåser og egenkomponert oppbevaring av rester som «Mix de la Maison»

Helse[rediger | rediger kilde]

Det er på sin plass å minne om at røking er helseskadelig, og om mange av de skadelige stoffene blir igjen som pipeolje, er det røyken i ren form som går til omgivelsene. Passiv røyking er usunt for ikke-røykende voksne og trolig skadelig for barn.

Dyrking[rediger | rediger kilde]

Tobakk tar smak og aroma fra jordsmonn og solforhold, og etter hvilken variant av planten som dyrkes. I den videre behandling utvikles disse trekkene videre ved forskjellige metoder slik at hver plantasje kommer på markedet med sine varianter. Kvaliteten går også på om det er de store bladene nede eller de finere i toppen på planten som selges. Fabrikanten har sin representant som har erfaring for hva som lar seg kombinere til den tobakken som i slutten av prosessen kommer ut med samme smak fra dåsen, som en dåse kjøpt for flere år siden. En dåse med tobakk kan inneholde tobakk fra flere land og distrikter. se forøvrig artikkel:Tobakk.

Distrikter og land[rediger | rediger kilde]

De fleste pipetobakker har bestanddeler fra amerikanske områder. Dette har nok historiske årsaker: Engelske tobakksfabrikanter var vant med det slik, og hadde funnet sine oppskrifter. Tobakk dyrket på andre kanter hadde sine markeder og bruksområder. Noe eksotisk tobakk kom likevel inn som ingredienser. Etter at tobakken var kommet til England, var der lover som satte grenser for hva som kunne tilsettes. Lovene var formulert slik at det ble mulig å blande allerede behandlede tobakker fra utlandet, med visse begrensninger, slik at lovgiverne fikk ha sine blandinger.

Virginia, USA leverer hovedingrediensene til de fleste blandinger. Virginiatobakken går gjennom forskjellige modningsprosesser og kan etter disse enten leveres ren, eller i blandinger. Der er forskjell på smak etter område. Farge fra lys til nesten svartbrun. Den er også vanlig bestanddel i Cavendishtobakk.

Perique er en sær tobakkssort som nekter å trives andre steder enn i et lite område i Louisiana. Den gjennomgår en spesiell modningsprosess som gjør den sterk og rik i smaken, men så sær, at den bare brukes i blandinger. Et uforberedt møte med en tobakk som har mere enn 20% perique kan være en åndeløs opplevelse. Tobakken er mørkebrun i dåsen, og får mellombrune tobakker til å se lyse ut. Den lukter litt bittert.

Burley blir ofte ovnstørket i egne tørkehus, hvor en fyrer med hickoryved. Den er også gjæret og modnet på annen måte. Også en sterk opplevelse i ren form. Smaken er spisst syrlig og lukten bittersøt. Brukes i en del krydrede miksturer. Vanlig i sausete tobakker.

Latakia er et område i midtøsten hvo en dyrker en annen tobakksvariant som blir 15 – 20 cm. høy. Hele planten blir gjæret og tørket blant annet ved hjelp av røyk i 3 til 6 måneder. Resultatet er svart og stramt på smak. De svarte kornene i mange miksturer viser at den er med, men i begrensning. Ren latakiatobakk smaker brent, men er nikotinsvak.

Pakningen[rediger | rediger kilde]

I plastpakke er tobakk ferskvare, og tørker fort opp i vanlig inneklima. Pipetobakk er en vare som selges langsomt. De fleste fabrikantene satset derfor på dåser av blikk i forskjellige utforminger. Disse kan lagres uåpnet i årevis. Tørkingen starter når boksen er åpnet. Boksen bør da lagres ved en luftfuktighet på 65%, hvis mulig.

Olriks kategorier[rediger | rediger kilde]

Selv om vi deler tobakkene opp i ti hovedkategorier, vil der innenfor hver kategori være svært så ulike tobakker. Dette gjør det også mulig å kategorisere på andre måter.

Skårne Virginia.

Disse kommer ofte på store runde dåser. Inni er der brun, ofte nesten ensfarget tobakk som enten er skårne blader eller pressede tobakksplater som er rubbet ut. Noen av tobakkene er finskårne, men alle er lette å stappe i en pipe. Regnes for gode begynnertobakker.

Ukrydrede miksturer.

Miksturene er tilsatt flere forskjellige smaksrike tobakker. «Ukrydret» må derfor oppfattes som «mildt krydret» på indonesisk restaurant: av og til stemmer det, andre ganger blir man svett. De fleste krydres med Latakia- og Perique-tobakk, men noen få er uten. De kommer uten unntak på store runde dåser.

Flake Cut, Navy Cut, Cut Plug.

Disse finnes på små dåser, som gjerne er firkantede. Tobakken er behandlet i store kaker som er blitt skåret opp til skiver som er lagt kompakt i boks. Det er ikke meningen at den skal smuldres noe særlig før den stappes, bare nok til at stappen blir jevn. Riktig brukt vil den brenne helt ned. Disse tobakkene var svært populære og fantes i mange varianter fra lette virginia til sterkt krydrede og sære smaker.

Krydrede miksturer

Når man åpner en av disse store dåsene, vil en få et inntrykk av spraglet tobakk i flere sjatteringer av brunt, kanskje med litt grønnaktige strimler innimellom. Både lukt og smak er svært forskjellig. Tiedemanns Tobakksfabrikk leverte en utmerket mikstur kalt «Garter Mixture». Den ble for lite solgt, og er forlengst stoppet.

Curly Cut

Når man ruller sammen tobakksblader og skjærer den i skiver, får man Curly Cut. Størrelsen på krøllene varierer fra gammel tiøringsstørrelse til portugisisk Escudo(Perique og Virginia), (dvs.ca. 20-kroning). Stappes mest mulig usmuldret. Dåsene er relativt små, og kan være både runde og firkantede.

Burley

Kraftig smak, som skiller mellom dem som ikke synes den er noe og de som bare må ha den.

Cavendish

Historien bak Cavendishtobakken omfatter et par romfat som var sendt fra England til påfyll i Vestindia, men levert i Virginia og ved en glipp fylt opp med tobakk og sendt til England. De som skulle ha tobakken mente det var feil, og sendte tønnene i retur uten å tømme dem – men de fortsatte å reise til Lord Cavendish fant at skipets lastekapasitet ble misbrukt. Han kjøpte tønnene og var innstilt på å lide seg gjennom et stapp eller tre, før han eventuelt vraket resten. Mange av de «ekte» cavendishtobakkene som selges i dag er tilsatt karamellsaus og andre søtningsmidler.

Amerikanske tobakker

Mange amerikanske blandinger er granulert. Europeiske piperøkere har bare i liten grad sans for disse smakene. Det må ha vært en blandet fornøyelse for den britiske dronningen at en av de mere populære tobakkene hadde samme navn som hennes avdøde prinsgemal Prince Albert – og kom i boks.

Flavoured tobakker

Disse er bare i liten grad laget i England. Tilsetning av eplesaus og lignende var ikke lovlig der, noe irer og skotter ikke var hemmet av. Mange av disse tobakkene lukter parfymert. Vanlige ingredienser også i dag er whisky, rum, sviskesaus, eplesaus og karamellsaus, ofte med billigere tobakker som utgangspunkt. De typiske vannpipetobakkene som en får kjøpt i midtøsten og Asia hører inn i denne kategorien.

Tobakker til egenblanding

Disse tobakkene er rene, som for eksempel ren latakia eller ren burley og selges til dem som vil piffe opp andre tobakker med en dose av noe annet. Har man forøvrig kjøpt en tobakk man ikke liker, kan den også bli et interessant tillegg i en annen og mere smakelig tobakk.

Oppbevaring[rediger | rediger kilde]

Advarsel!

Rester av tobakk som er blitt for tørr i dåsen kan med fordel legges på en krukke og samles opp. Fukting foregår ved at man fukter en svamp eller et trekkpapir og plasserer det slik at vanndampen kan gå fra vannkilden til tobakken uten å gjøre den gjennomvåt. Moderne hus er så tørre innendørs at det er viktig å passe på at fuktigheten blir i tobakken. Noen tilsetter en dose rom, noe som endrer smaken betraktelig.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Poul C. Olrik: Kunsten å røke pipe J. W. Cappelens forlag, Oslo 1963. (oppr. dansk tittel: Kunsten at ryge pibe - oversatt av Hans Geelmuyden)
  • Poul C. Olrik: Tobakskrukken (Litt om framstilling, samt omtale av de fleste tilgjengelige pipetobakker på slutten av 1960-tallet)
  • Olriks tidsskrift: Stop fra samme periode.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]