Pierre Jacotin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pierre Jacotin
Født11. apr. 1765[1]Rediger på Wikidata
Champigny-lès-Langres[1]
Død4. apr. 1827[1]Rediger på Wikidata (61 år)
tidligere 11. arrondissement i Paris
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, bygningstegner, geomatics engineer, ingeniør, kartograf, geograf Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike[2]
GravlagtPère Lachaise[3]
Grave of Jacotin
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1809–)
Offiser av Æreslegionen (1821–)
Ridder av Sankt Ludvigsordenen (1814–)

Komposittbilde av et resultat av Jacotins undersøkelser i 1799 av Egypt og Palestine, publisert i 1818 (Carte geographique de l'Egypte et des pays environnans. Reduite d'apres la Carte topographique levee pendant l'expedition de l'Armee francaise).

Pierre Jacotin (født 11. april 1765 i Champigny-lès-Langres i Frankrike, død 4. april 1827 i Paris) var en fransk ingeniør og kartograf og oppdager som deltok i Napoleons egyptiske felttog som ingeniør og geografisk kartlegger.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig arbeid[rediger | rediger kilde]

I ti år viet han seg, under ledelse av sin onkel Dominique Testevuide, til å lage det første kartet over Korsika.

Egypt[rediger | rediger kilde]

Han ble så en de franske fagfolkene som dro til Egypt med Napoleons hær. Dominique Testevuide var lederen av gruppen av kartografiske ingeniører, men han døde under ekspedisjonen: Testevuide var beskjeftiget i militærforvaltningen da han den 21. oktober 1798 ble drept i et angrep på franskmennene utenfor huset til general Louis Marie Joseph Maximilien Caffarelli du Falga i Kairo. Pierre Jacotin etterfulgte ham og ble utnevnt til sjefsgeografisk ingeniør for Bonapartes Armée d'Orient.

Han ble den hovedansvarlige for utarbeidelsen av det første moderne topografiske kart over Egypt og deler av blant annet Syria. Napoleon ble oppmerksom på Jacotins kvaliteter og gjorde ham med virkning fra 14. september 1800 til sin Conseil privé de l’Égypte («personlig Egypt-rådmann»). Han brakk foten og ble svært syk i Egypt; mens han ble pleiet tilbake til helse, ble han kjent med Marie Naydorff, datteren av en kornhandler fra Kairo. Den 7. juli 1801 giftet de seg i Kairo og i desember samme år vendte ekteparet tilbake til Frankrike.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

Da han kom tilbake fra Egypt, bosatte han seg i Paris og ble den 16. januar 1802 utnevnt av Napoleon til «Chef de la section topographique», som var knyttet til den militære rang tilkommende en «Chef de brigade». Fra 10. mars 1803 var Jacotin dosent vedr École speciale militaire[4] i Fontainebleau. Der samarbeidet han blant annet også med general Nicolas Antoine Sanson (1756–1824), og på hans forslag ble Jacotin den 23. november 1808 gjort til «Colonel ingénieur-topographe».

Jacotin bearbeidet materialet fra Ebypt-felttoget og forberedte kartene for publikasjon, men i 1808 forordnet Napoleon at det var å betrakte som statshemmeligheter, og forbød publikasjon. Dette var øyensynlig knyttet til Napoleons bestrebelser for å etablere en allianse med Det osmanske rike.

Det var ikke før etter Pierre Jacotins død de graverte platene kunne brukers til almen publikasjon, som da fant sted fra 1828 til 1830.[5]

Pierre Jacotin fortsatte med å utføre en rekke arbeider innen sin fagdisiplin. Han deltok i opprettelsen av Société de Géographie i 1821.

Død[rediger | rediger kilde]

Han døde i Paris 4. april 1827 av koldbrann, til tross for at han ble ivaretatt av sin venn kirurgen Dominique Jean Larrey.

Han ble gravlagt i Paris på Cimetière du Père Lachaise (avdeling 39).[6] Hans venn og kollega Edmé François Jomard fikk oppgaven å gestalte gravminnet, og smykket graven med en obelisk. Graven hans grenser til Murat-familien, og vedlikeholdes av foreningen Le Souvenir Napoléonien.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Léonore database[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 117610585, besøkt 10. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Le cimetière du Père-Lachaise, side(r) 199[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Senere École d’application de l’artillerie et du génie.
  5. ^ Khatib, 2003, w. 211
  6. ^ Paul Bauer: Deux siècles d'histoire au Père Lachaise, Mémoire et Documents, 2006, 867 s. (ISBN 978-2-914611-48-0), s.431