Pham Van Dong

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Phạm Văn Đồng, 1972

Pham Van Dong (født 1. mars 1906 i Đức Tân i Fransk Indokina, død 29. april 2000 iHanoi) var en medarbeider av Hồ Chí Minh. Han var statsminister i Nord-Vietnam fra 1955 til 1976, og var statsminister i det forente Vietnam mellom 1976 til han pensjonerte seg fra politikken i 1987.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1925, i en alder av 18 år, begynte han sammen med medstudenter å iscenesette en sittned-aksjon for å sørge over den patriotiske forskeren Phan Chu Trinhs død. Omtrent på denne tiden utviklet han sin første politiske interesse for det kommunistiske partiet. I 1926 reiste han for første gang til Guangzhou sør i Kina for å delta på kurs drevet av Nguyen Ai Quốc (senere kjent som Ho Chi Minh) før han ble tatt opp som medlem av Vietnams revolusjonære ungdomsforening, forløperen til det vietnamesiske kommunistpartiet.

I 1929 jobbet han for den revolusjonære forening i Saigon. Samme år ble han arrestert, stilt for retten av den franske kolonimakten og dømt til ti års fengsel.

Første Indokinakrig[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg også til det indonesiske kommunistpartiet i 1940 og deretter fortsatte han å delta på aktiviteter som ble ledet av Ho Chi Minh.

Etter at Ho Chi Minh kom til makten under augustrevolusjonen i 1945, ble Pham Văn Dong utnevnt til finansminister i den nylig etablerte regjeringen i Den demokratiske republikken Vietnam. Fra 1954 satt han som utenriksminister i Vietnam.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

I 1955 ble han Nord-Vietnams statsminister. Generelt ble Pham Văn Dong i hjemlandet betraktet som en trofast kommunist og en stor nasjonalistisk leder, og en av de mest trofaste disipler til Ho Chi Minh. Han var en sentral skikkelse i Vietnams kamp for uavhengighet og enhet. Han vedvarte som statsminister for det forente Vietnam etter den nordvietnamesiske seier i 1975.

Etter sin fratreden av aldersgrunner i 1987 oppfordret han flere ganger partiet og regjeringen til kamp om den grasserende korrupsjonen i landet.

I løpet av sine siste år innenfor kommunistpartiet ble han svært syk og han mistet muligheten til å bruke hendene sine. Han klarte blant annet ikke å holde en penn og trengte derfor noen til å skrive ned hans ord på papir for ham.

Litteratur[rediger | rediger kilde]