Pariskanonen
Pariskanonen (eller Paris-Geschütz på tysk) var en artillerikanon som tyskerne brukte for å bombardere Paris med under første verdenskrig. Denne overdimensjonerte jernbanekanonen ble brukt fra mars til august 1918. Da den ble brukt trodde pariserne lenge at de ble bombet fra et luftskip, siden de verken kunne høre lyden av fly eller at kanonen ble avfyrt.[trenger referanse] Dette var den største kanonen som ble brukt under krigen og den er regnet for å ha vært et supervåpen.[trenger referanse]
Man taler om pariskanonen i entall, men i virkeligheten var det flere som avløste hverandre fordi de på grunn av belastningsskadene måtte skiftes ut etterhvert.[trenger referanse]
Kanonen ble også kalt «Kaiser Wilhelm Geschütz» og ble av og til forvekslet med Dicke Bertha, haubitsen som tyskerne brukte mot byen Liège i 1914, og franskmennene kalte også kanonen for dette.[trenger referanse] Den ble også forvekslet med den mindre «Langer Max»-kanonen (Lange Max). Selv om Krupp-familien produserte alle disse kanonene, er de ikke særlig like.[trenger referanse]
Som militært våpen var ikke kanonen særlig vellykket.[trenger referanse] Prosjektilet var lite, løpet måtte byttes ut ofte, og presisjonen var ikke bedre enn at målet måtte være en stor by. Men målet til tyskerne var ikke å ødelegge byen i seg selv, men å svekke stridsmoralen hos pariserne.[trenger referanse]
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Pariskanonen var ulik alle andre våpen, men akkurat hva den kunne utrette er ukjent, og alle tilgjengelige tall om kanonen er tilnærmede.[trenger referanse] Dette kommer av at tyskerne ødela kanonen helt da de allierte slo tilbake. Angivelser av kanonens størrelse, rekkevidde og yteevne varierer meget fra kilde til kilde.[trenger referanse]
Den kunne mest trolig avfyre en 94 kg tung granat fra en avstand på 130 km, og granaten kunne nå en høyde på 40 km &mdash, det høyeste et menneskeskapt prosjektil nådde før de første V-2-rakettene ble testet i oktober 1942.[trenger referanse] Dette var dermed første gang et menneskeskapt legeme nådde stratosfæren.[trenger referanse]
En granat brukte nesten tre minutter på å nå Paris og hadde da en fart på 1600 m/s (nesten fem ganger så raskt som lydfarten).[trenger referanse] Siden prosjektilet ble skutt ut med så høy fart, forsvant det mye stål fra løpet under hvert skudd. Dermed hadde granatene forskjellig diameter for å kunne passe inn i løpet, og de ble derfor nummerert i rett rekkefølge etter størrelse.[trenger referanse]
Kanonen i seg selv skal ha veid rundt 256 tonn og var festet til jernbanespor.[trenger referanse] Den hadde et 28 meter langt løp med et kaliber på, i utgangspunktet, rundt 210 mm.[trenger referanse]
Opprinnelig skulle den ha vært en skipskanon, og mannskapet til våpenet var 80 marinesoldater kommandert av en admiral.[trenger referanse] Rundt kanonen hadde han dessuten flere standard artillerikanoner som ble brukt for å dekke over lyden til den store kanonen slik at franskmennene eller britene ikke fant den.
På grunn av den lange avstanden gjorde corioliseffekten (jordrotasjonen) seg gjeldende. Dette førte til at prosjektilet landet 393 m kortere og 1343 m til høyre for det man egentlig siktet mot dersom man ikke hadde hatt corioliskraften.[trenger referanse] Totalt ble det avfyrt 320–367 granater som alt i alt drepte 250 mennesker og skadet 629 i tillegg til å ødelegge mange bygninger.[trenger referanse]
Kanonen ble tatt tilbake til Tyskland i august 1918 da de allierte rykket fremover. Kanonen ble aldri sett av de allierte, og man tror at den ble helt ødelagt av tyskerne mot slutten av krigen.[trenger referanse]
Innvirkning[rediger | rediger kilde]
Pariskanonen er indirekte av en viss viktighet i romfartens historie, da tyskerne på 1930-tallet ble svært interesserte i å utvikle raketter på grunn av Versaillestraktatens forbud mot utvikling og produksjon av store kanoner i Tyskland.[trenger referanse]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Miller, Henry W.: The Paris Gun: The Bombardment of Paris by the German Long Range Guns and the Great German Offensive of 1918. New York : Jonathan Cape, Harrison Smith, 1930.
- Bull, Gerald V. & Murphy, Charles H.: Paris Kanonen: The Paris Guns (Wilhelmgeschutze) and Project HARP. Herford : E.S. Mittler, 1988.