Paduka Pahala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paduka Pahala
Død1417
Nasjonalitet Sultanatet Sulu

Paduka Pahala, også kalt Paduka Batara (død sent i året 1417 i Dezhou i Kina) var en hersker i det førkoloniale Filippinene, av kongedømmet (sultanatet) østre Sulu. Sulu hadde på den tiden tre kongedømmer; det var først senere at de ble konsolidert som Sultanatet Sulu. Paduka Pahala er mest kjent for sin reise til Kina der han også døde og ble begravet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paduka Pahala ble i de kinesiske annaler beskrevet som øst-kongen, og den viktigste av Sulus konger.[trenger referanse] De to andrem Maharaja Kolamating og Paduka Prabhu, ble beskrevet som vest-kongen og hulekongen.[trenger referanse] Det antas at Paduka Prabhu var Paduka Bataras svoger og sannsynligvis fra Borneo.[trenger referanse]

Reisen til Kina[rediger | rediger kilde]

I 1417 reiste så øst-kongen av Sulu, Paduka Pahala, med sin familie og et følge på ytterligere 300 andre adelige til Ming-dynastiets Kina. De kom til landets kyster i august 1417, kom seg inn til Hangzhou og reiste videre med kanalbåter på den store kinesiske kanal (Keiserkanalen) til Beijing, der keiseren bodde. Der skulle han yte tributt til Yongle-keiseren (Zhu Di).[trenger referanse] Blant tributtgavene var det perler, skilpaddeskall, edelstener og en memoriale i gull.

Han ble varmt tatt i mot av keiseren. Han gav dem til gjengjeld en overdådig gjestfrihet, silkeklær og fyrstelig losji og underhold. Følget var i Beijing i 27 dager.

De fra ut på hjemvei sørover på Keiserkanalen den 8. oktober 1417, og igjen behandlet med den aller største ærbødighet. Keiseren gav dem militær eskorte, og det de fikk med seg var ikka bare enkle minnegaver, det var porsellen, gull, silke og hundretusener av kobbermynter - mer enn tilstrekkelig for å dekke reisekostnadene.[trenger referanse]

Død, begravelse, ettermæle[rediger | rediger kilde]

Kong Pahala/Batara ble imidlertid rammet av sykdom og på vei ut av landet for å seile tilbake til Sulu, ble bragt til et keiserlig hostell, og døde der, i byen Dezhou som ligger ved Keiserkanalen i det som i dag er provinsen Shandong.

Keiseren gav bud om at han skulle gis en begravelse så formell som for en kinesisk konge, og ble gitt det postume navn Gong Ding, og en epitaf som han selv forfattet:

«Til denne konge, strålede og vis, mild og rettskaffen, svært fremstående og rik på naturlig talent, som med ekte og sann respekt for Himmelens vei ikke vek tilbake fra en titusener mils reise over sjø og land i spissen for sitt hus, sine tributtfolk og landsmenn, i den lojale lydighets ånd.»[trenger referanse]

Keiseren gav straks kunstnere og skulptører og håndverkere i oppdrag å bygge et gravmæle. Gravmælet er i det ytre godt bevart og er ett av Dezhous største historiske attraksjoner. Gravmælet ligger i bydelen Beiying, én km nord for sentrum. Det er godt bevart; etter 1980 foretok staten en omfattende reparasjon av hele anlegget. Den ligger i Wanglingparken og dekker et område på mer enn 80 dekar. Graven er 4,2 meter høy og 16,6 meter i diameter. På begge sider av graven er det steinmennesker, steinhester, steinsauer, steinleoparder og kinesiske klokker[1]; det ble i 1988 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige fortidsminner (Sulu wang mu 苏禄王墓, 3-252).

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Etter det siste farvel dro Paduka Bataras eldste sønn, Rakiah Baginda, sammen med sin mor, tilbake til Sulu for å etterfølge på farens trone. I mens forble Bataras annenhustru, kalt Gemuning (eller Kamulin), i Kina med sine to yngre sønner for å være ved graven og utføre de tre år lange sørgeseremonier. Under deres opphold sørget keiseren for deres losji og underhold. Kamulin dro tilbake til i 1424, men returnerte til Kina året etter, og der ble hun. Kamulin og de to sønnene ble begravet i det samme mausoleum som huser Sulu-kongens grav. Hva som skjedde sønnenes avkom etterhvert skildres detaljert i en gazette i Dezhou fra midten av 1700-tallet.

«Hans annen sønn Wenhali og tredje sønn Antulu og et følge på 18 ble igjen for å stelle graven. Til å begynne kunne de ikke omgås kineserne på grunn av språket, men muslimene tok dem til seg, og lærte deres barn og barnebarn å følge deres muslimske skikker, og de gikk over til deres tro. ... de er nå 56 hushold, spredt i de vestlige og sørlige forsteder, og de gifter seg med huifolk.»[trenger referanse]

Sønnene inngikk ekteskap med kvinner i de stedlige hui-familier Xia, Ma og Chen. Slektsnavnene til kongens to etterkommere av Paduka Pahalas to sønner skal være Ang og Wen. I Yongzheng-keiserens niende år (1731) ble de da 193 etterkommere av disse gitt kinesisk borgerskap av Qing-keiseren.

Populærkultur[rediger | rediger kilde]

Hans historie fortelles og utbroderes i den filippinske film Hari sa Hari, Lahi sa Lahi fra 1987.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ people.com: Global Times (fjortende utgave), 30. juni 2000), artikkel av Ke Xianwei, i samband med president Joseph Estradas besøk der, lest 4. november 2019
  2. ^ [http://hometown.aol.com/__121b_gN/c9+2Gcahc8K9j1qLfLvHtujDnp8lqov/qAoPfFd2ohkTJhOn4BQ== Hari sa Hari[død lenke]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • 柯贤伟 (Ke Xianwei): 苏禄王墓铭记中菲友谊 Global Times, 30. juni 2000, lest 4. november 2019
  • Philipiknow.net: Paduka Pahala, Ancient Sulu King buried in China lest 4. november 2019
  • Alilunas-Rodgers, K. (1996): Sojourners and Settlers: Histories of Southeast China and the Chinese s. 25-26, University of Hawaii Press.
  • Royal Garden of Sulu King’s Mausoleum. (2012): De Zhou Municipal People’s Government Official Website. Lest 14. juli 2016
  • Scott, W. (1989): Filipinos in China before 1500. Manila: De La Salle University China Studies Program.
  • Stuart Santiago, K. (2015): «Beyond Western eyes», i The Manila Times.Lest 14. juli 2016
  • Tordesillas, E. (2015): «Our hearts are connected»- Sulu king heir on PH-China relations. EllenTordesillas.com. Lest 14. juli 2016

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]