Den andre siden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «På den andre siden»)
Den andre siden
orig. Auf der anderen Seite
Yaşamın kıyısında
Generell informasjon
Utgivelsesår2007
Prod.landTyskland, Tyrkia
Lengde122 min.
SpråkTysk, tyrkisk, engelsk
Bak kamera
RegiFatih Akın
ProdusentFatih Akın, Klaus Maeck, Andreas Thiel
ManusforfatterFatih Akın
MusikkShantel
SjeffotografRainer Klausmann
KlippAndrew Bird
Prod.selskapCorazon International, Anka Film
Eksterne lenker
Offisielt nettsted (en)

Den andre siden (tysk: Auf der anderen Seite, tyrkisk: Yaşamın kıyısında) er en spillefilm av Fatih Akın, og etter Mot veggen den andre delen av en planlagt trilogi av den tyske regissøren. Filmen hadde première på filmfestivalen i Cannes i 2007, der den var det tyske bidraget i konkurransen om Gullpalmen og vant prisen for beste manus og spesialprisen Prix du Jury oecuménique.

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen finner hovedsakelig sted i Bremen, Hamburg og Istanbul, og forteller i tre kapitler historien om seks mennesker. Utgangspunktet er forholdet mellom en mor og datter og en far og sønn, og filmen viser «at dødens tragikk også kan være en forbindende kraft, som lar mennesker møte hverandre på nytt».[1] Ved siden av avskjed og død er også hjemvendelse og tilgivelse viktige temaer.[1]

Yeters død[rediger | rediger kilde]

Nejat er en innadvendt tyskprofessor av tyrkisk opprinnelse. Hans far Ali innleder et forhold til Yeter, en tyrkisk prostituert. Nejat misliker først dette, men får et mer positivt syn på henne etter at han oppdager at hun sender penger hjem til datteren for å betale for hennes utdannelse. Under en krangel slår Ali Yeter til døde i fylla. Etter dette beslutter Nejat seg for å finne Yeters forsvunne datter Ayten, og håper å betale for hennes utdannelse.

Ved et tilfelle blir han eier av en tysk bokhandel i Istanbul, og bestemmer seg for å bli der. Å være i Tyrkia gjør også at hans tyrkiske identitet våkner til live, og han finner ut at han er misfornøyd med å forelese om Goethe for unge tyskere. Han har brutt med faren, som soner en fengselsstraff i Bremen og senere blir utvist fra Tyskland.

Lottes død[rediger | rediger kilde]

I den andre delen, kalt «Lottes død», kommer det frem at Ayten er en politisk aktivist som er på flukt fra tyrkisk politi og nå oppholder seg i Tyskland, der hun håper å få politisk asyl.

Den opprørske Ayten forelsker seg i den jevngamle studenten Lotte, som mot viljen til sin mor Susanne lar Ayten bo hos seg og bestemmer seg for å beskytte henne.

Lotte hjelper Ayten å lete etter moren, som hun tror jobber som skoselger i Tyskland. Mens de kjører bil blir de stanset av politiet i en rutinekontroll, og Ayten flykter. Hun blir tatt og politiet oppdager hennes falske identitet.

Etter at Aytens asylsøknad blir avslått og hun blir utvist til Tyrkia, reiser Lotte etter henne. Ayten sitter nå i fengsel, og Lotte kan ikke hjelpe henne.

I forsøket på å smugle et våpen gjennom Istanbul i Aytens sted mister Lotte livet, da noen små gutter stjeler vesken hennes med våpenet. Hun løper etter dem, og oppdager dem mens en av guttene undersøker våpenet. Han retter det mot henne, avfyrer det og – til sin overraskelse – dreper henne.

Den andre siden[rediger | rediger kilde]

I filmens siste del reiser Susanne til Istanbul, i håpet om å komme datteren nærmere. Hun og Ali passerer tollen samtidig. Lotte hadde kort før sin død besøkt Nejats bokhandel, og han hadde tilbudt henne å leie et rom. Senere møtes Nejat og Lottes mor, som nå hjelper den fengslede Ayten.

Filmen ender med at Nejat venter på en strand for å møte faren, som skal komme tilbake fra en fisketur i Svartehavet. Filmen lar det være et åpent spørsmål om Nejat vil reise tilbake til Istanbul, hvor Ayten venter hjemme hos ham, eller om han ikke vil finne henne. Seerne får ane muligheten for at Nejats far begikk selvmord under fisketuren, og at Nejat kan komme til å gjøre det samme.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. desember 2008. Besøkt 1. februar 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]