Ottaviano Petrucci

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Harmonice Musices, 1501 (frontispis)
Fra Lamentationum Jeremie... liber primus und secundus (1506), tenorstemmen til et stykke av Bartolomeo Tromboncino

Ottaviano dei Petrucci (født 18. juni 1466 i Fossombrone ved Urbino, død 7. mai 1539 i Venezia) var en italiensk boktrykker og musikkforlegger. Venezia var et viktig sentrum for europeisk boktrykking fra sent 1400-tall til slutten av 1500-tallet, og Petrucci var en viktig representant for denne geskjeften.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ottaviano Petrucci ble sannsynligvis utdannet i Urbino. Rundt år 1490 dro han til Venezia for å lære seg trykkekunsten. I 1498 petisjonerte han dogen om en tyve års enerett til trykking og publikasjon av musikk. Dette patentet for Republikken Venezia for notetrykk ble sannsynligvis gitt ham. Det kjennes ikke musikktrykk fra byen fra andre venetianske trykkere før i 1520.

Han måtte på grunn av dyre eksperimenter måtte selge patentet videre. Han trykket derfor først i Venezia (1501-11), og deretter, etter at et nytt privilegium var blitt gitt av paven for Kirkestatens område, i sin fødeby (1513-23).

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Han publiserte en lang rekke verk av tidens høyest ansette komponister, som Antoine Brumel og Josquin des Prez, Johannes Ockeghem, Jacob Obrecht med flere). Han utgav også luttbøker, og her er det å se inkunabler som er særdeles høyt skattet for sin sjeldfre kvalitet, ikke minst for en nøyaktighet som overtreffer også langt senere trykk.

Petruccis Harmonice Musices Odhecaton (1501), en samling chansons,[1] er et tidlig eksempel på typesetting av noter ved hjelp av bevegelige metalltyper.[2] Den tredelte prosessen – notesystemet typesettes først, notene plasseres deretter omhyggelig oppå og trykkes i andre omgang mens ordene trykkes i en tredje runde – er svært fin og presis, og de senere verkene hans utmerker seg ved de hvite mensurnotenes kompleksitet og de små fontene han brukte.

Petrucci var den første som trykte polyfon musikk ved hjelp av bevegelige typer,[3] og han fikk dermed en stor betydning for musikkhistoriens videre forløp. Metoden hans ble snart videreutviklet av Pierre Attaingnant som lot enkeltnotenes typer inneholde en del av notesystemet slik at noter og system kunne trykkes i én omgang.

International Music Score Library Project endret i juli 2008 navnet på sin notesamling til Petrucci Music Library. British Museum har eksempler på Petruccis typesetting i sin samling.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Joshua F. Drake, Randomness and Patterns: repeated texts in Petrucci’s Motet Prints, artikkel til Annual Medieval and Renaissance Music Conference, Jena, Tyskland, juli 2003. Sammendrag
  • Harold Gleason and Warren Becker, Music in the Middle Ages and Renaissance (Music Literature Outlines Series I). Bloomington, Indiana. Frangipani Press, 1986. ISBN 0-89917-034-X
  • Stanley Boorman: Ottaviano Petrucci. A Catalogue Raisonné. Oxford University Press, Oxford u. a. 2006, ISBN 0-19-514207-1
  • Giulio Cattin, Patrizia Dalla Vecchia (red.): Venezia 1501. Petrucci e la stampa musicale. Atti del convegno internazionale di studi, Venezia, Palazzo Giustinian Lolin, 10-13 ottobre 2001. Kongressband. Fondazione Levi, Venezia 2005, ISBN 88-7552-098-4
  • Iain Fenlon (red.): Venezia 1501. Petrucci e la stampa musicale. Katalog zur Ausstellung in der Biblioteca Nazionale Marciana, Venezia. Edizione Della Laguna, Marinao del Friuli 2001, ISBN 88-8345-074-4
  • Anton Schmid: Ottaviano dei Petrucci da Fossombrone, der erste Erfinder des Musiknotendruckes mit beweglichen Metalltypen und seine Nachfolger im sechzehnten Jahrhunderte. P. Rohrmann, Wien 1845 (digitaliseringer; Digitalisering av en samtidig anmeldelse)

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se eksempler på Harmonice Musices Odhecaton A (15. mai 1501), hentet 17. mai 2011
  2. ^ Ifølge Mary K. Duggan, Italian Music Incunabula, (Los Angeles, 1992), s.13 var Missale Romanum fra 1476 av Ulrich Han det aller første kjente eksempelet.
  3. ^ Boorman, «Petrucci at Fosmobrone,» 29-30.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]