Pierre Attaingnant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pierre Attaingnant
Født ca 1494
Død ca 1552 (alder 57–58)
Yrke musikkforlegger, boktrykker, bokhandler og komponist

Pierre Attaingnant (også Attaignant, Attaignant, Ataignant, Atignan(t) o.l.;[1] født ca. 1494; død ca. 1552 i Paris) var en fransk musikkforlegger, boktrykker, bokhandler og komponist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Attaingnant publiserte mange verk av franske komponister, fra 1528 til 1552 mer enn 50 chansonsamlinger og noen bøker med dansemusikk.

Rundt 1527/1528 begynte Attaingnant å typesette noter slik at hver notetype inneholdt en liten bit av notelinjen. Dermed kunne han sette sammen hele notebildet som en mosaikk, og trykke raskere og billigere enn før. Han produserte opplag på 1000 eksemplarer eller mer. Med sin teknikk for typesetting av noter var han en pionér og et forbilde for mange typesettere på 1500 og 1600-tallet.

Attaingnant hadde kongelig monopol på å publisere musikk fram til 1552, da han tapte monopolet til Le Roy & Ballard. Etter Attaingnants død drev enka Claude geskjeften fram til 1558. Hun var datter av den parisiske universitetsbokhandleren og forleggeren Philippe Pigouchet.[1]

Basse danse fra Suite de Danses du Recueil.

Attaignant var med å gjøre den nye dansen tourdion kjent; en tourdion basert på melodien La Magdalena ble svært populær i samtiden.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chansons de luth et airs de cours français du xvie siècle. E. Droz, Paris 1934.
  • Pariser Tanzbuch, Mainz, Schott, 1950. (Reproduksjon av den franske utgaven fra 1529)
  • Daniel Heartz: Pierre Attaingnant, Royal Printer of Music: A Historical Study and Bibliography Catalogue, Berkeley, University of California Press, 1969, ISBN 0-520-01563-0.
  • Jean-Pierre Ouvrard: Attaingnant, Pierre. I Die Musik in Geschichte und Gegenwart, 2. opplag Personenteil, bind 1, Kassel 2004, s. 1188–1123.
  • 12 Duets for equally tuned Renaissance Lute, red. Anton Höger, Tree Edition, Lübeck.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ouvrard 2004, s. 1188

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]